Opplysningstiden.html



Omslaget til Encyclopédie (1772), tegnet av Charles-Nicolas Cochin og gravert av Bonaventure-Louis Prévost, og ladet med symbolisme: figuren i midten er sannheten, omgitt av et skinnende lys (opplysningstidens sentrale symbol). Figurene til høyre er fornuft og filosofi som river ned sløret foran sannheten.

Verden kan beregnes: Camera obscura fra en plansje i Encyclopédie.

Opplysningstiden var en samfunnskritisk åndsretning i Europa på 1700-tallet (fra omkring 1690 til omkring 1800) som uttrykte en tro på menneskets evner og fremmet renessansens humanistiske idealer i et samfunnsmessig perspektiv. Bruken av ordet opplysning (tysk Aufklärung) kan være en ide fra den tyske filosofen Immanuel Kant.

Perioden forut for opplysningstiden var preget av tiltagende brytninger. Borgerskapet var i framvekst og begynte å stille krav om andel i den politiske makten og utfordret dermed eneveldet. Kirken og religionen mistet mye av sin troverdighet i takt med at naturvitenskapen ble utviklet og kunne gi andre svar og forklaringer på naturfenomener enn dem som kirken tradisjonelt hadde stått for. Opplysningstiden samlet og fokuserte på disse allerede eksisterende tendensene og stilte krav om avskaffelsen av eneveldet, om folkestyre, om menneskerettigheter, reduksjon av kirkens makt over samfunnslivet, og endelig bygget den på en tillit til at gjennom opplysning – om naturvitenskap og filosofi – kunne man danne et bedre menneske og et bedre samfunn.

rediger Europa i endring

Opplysningstiden var ingen entydig storm som flommet over Europa, men en progressiv framgang i stadig strid med opposisjonelle krefter, først og fremst kirken, adelen og eneveldet, men også mot fortidens oppfatninger og tradisjoner.

Middelalderens livssyn var kirkelig og teologisk. Verdensbildet hadde jorden som sentrum, himmellegemene dreiet seg om den og øverst i himmelen satt Gud. Verden var dualistisk, ond eller god, mellom ånd og legeme, en middelaldersk ideologi som kalles for skolastikken som berørte alle livets områder og som blant Ludvig Holberg møtte på universitet i København. Men samfunnsforholdene i Europa er i endring. De nye handelsnasjonene Nederland og England lar mennesker av ulike religiøse oppfatninger leve i fred ettersom det er «good for business» (bra for handelen), og disse to statene blir fristeder for religiøs toleranse. Det betyr at kirken for første gang må underordne seg staten.

Med reformasjonen, splittelsen av kirken og religionskrigene, skapte en skepsis og tvil og en åpenhet for at motstridende meninger eksisterte. Langsomt vokste det fram et nytt menneskesyn, mennesket var ikke nødvendigvis avhengig av kirkens autoritet og oppfatning, men kan grunne sin egen oppfatning gjennom iakttakelse og erfaring. Stat, rett, moral, og religion var ikke nødvendigvis innstiftet av Gud, men – som blant annet Hugo Grotius (1625) hevdet – kunne ha oppstått på en naturlig måte. Med iakttakelse, eksperiment og erfaring istedenfor spekulasjon etableres den vitenskapelige metode, og naturvitenskapen vokser frem.

rediger Verden kan beregnes

Med Nikolaus Kopernicus antagelse framsatt allerede i 1543 at jorden ikke er universets midtpunkt, men bare en bi-planet til solen, var verdensbildet i endring.

Giordano Bruno påviste at vårt solsystem ikke var det eneste, men bare ett av uendelig mange.

Johannes Kepler beviste i sin epokegjørende avhandling om planeten Mars i 1609 at Kopernicus’ påstand var riktig: himmelen var ikke styrt av guddommelig kraft, men av naturen og denne kunne måles og beregnes. Ved at verden bevegde seg som en maskin ble verdensoppfatningen mekanisk og satte sitt preg på alle vitenskaper; på historie, økonomi, religion og moral søkte man en naturlig sammenheng.

Et betydningsfullt verk i denne sammenhengen er Isaac Newtons Principia som ble utgitt i 1687.

rediger Fornuften

Immanuel Kant, Was ist Aufklärung, 1784.

Sentralt i opplysningstidens ideologi sto fornuften. Med fornuft kunne mennesket forstå verden bedre. Fornuften ble satt over fortidens folketro og religion. Målet for opplysningstroens rasjonelle menneske var viten, frihet og lykke.

Ved hjelp av opplysning ble befolkningen satt fri fra det formynderskap som autoritetene og tradisjonene øvde, blant annet uttrykt gjennom Kants tanker om at mennesket må opplyses for å vinne selvbestemmelse og «myndighet». Kants filosofi kritiserer rasjonalistenes fornuftsbegrep ved at han mener at den basale fornuft ikke forteller om virkelighetens beskaffenhet, men kun om fenomenene.

Utgangspunktet skjer i rettsfilosofien med Hugo Grotius som uttrykker tanken om likhet mellom mennesker gjennom begrepet naturrett og hvor det ikke er Gud som er opphavet til samfunnets moralske lover, men fornuften.

Tankene videreutvikles i av John Locke i verket Two Treatises on Government (1690), men også av David Hume, Adam Smith og Jeremy Bentham. I Frankrike kommer Jean-Jacques Rousseau med tilsvarende tanker i Om samfunnspakten (1762). I Tyskland av Gottfried Leibniz, Gotthold Ephraim Lessing og Immanuel Kant, sistnevnte som med sine filosofiske undersøkelser av begrepet fornuft står som dreiningspunktet i europisk filosofi etter antikken.

Frihet, framskritt og myndighet var noen av de nye nøkkelbegrepene; myndige mennesker skulle treffe rasjonelle valg til samfunnets beste, noe som blant annet frambrakte menneskerettighetserklæringen. Det rådet en optimistisk tro på vitenskapens framskritt som vegen til økonomisk utvikling.

rediger All viten i et leksikon

Opplysningstankegangen tok seg forskjellig ut i de europeiske nasjonene. I britisk sammenheng betraktet opplysningstenkerne samfunnsforholdene i et historisk perspektiv, og blant annet Adam Smith fremmet en liberal forståelse av det borgerlige samfunn og var mindre stats- og kirkekritisk enn de franske encyklopedister som hadde til mål å kartlegge den aktuelle viten om alle teoretiske vitenskaper og praktiske emner i det franske leksikonet La Encyclopédie.

Verket besto av 28 bind og ble påbegynt i 1750 av Denis Diderot og matematikeren Jean le Rond d'Alembert, og var en utvidet og politisert utgave av engelskmannen Ephraim Chambers' encyklopedi fra 1728. Encyklopedien ble utgitt mellom 1751 og 1772 og ble berømt for redaktør Diderots mange konflikter med sensuren fra kirke og stat. Den store krets av bidragsytere teller blant annet Charles Montesquieu, Jean-Jacques Rousseau og François de Voltaire.

rediger Se også

• Encyklopedi
• Leksikon