Ernst Röhm.html



Ernst Röhm

Medlemmer av Freikorps Epp i München i mai 1919

Ernst Julius Röhm (født 28. november 1887 i München, henrettet 1. juli 1934 i Stadelheim fengsel i München) var de facto kommandant for Sturmabteilung (SA) i Tyskland fra 1931 til sin død.

rediger Tidlig karriere

Röhm var yrkesoffiser i Bayerns hær, og gjorde tjeneste i første verdenskrig. Han ble Oberleutnant i det 10. infanteriregiment, og ble senere forfremmet til Hauptmann. I september 1914 fikk han en granatsplint i ansiktet under kamper ved Meuse i Lorraine. Skaden påførte ham et arr fra nesen til haken, og ansiktsoperasjonen gjorde nesen hans deformert.

Han begynner sin selvbiografi, En høyforræders historie, med setningen «23.juli 1906 ble jeg soldat», som om han ikke hadde hatt noe liv før da. ^[1] Han foraktet sivilister, og idealsamfunnet for ham var mannsfellesskapet han møtte i skyttergravene under første verdenskrig. Ved krigens slutt var han major.

Etter krigen gikk han inn i Freikorps Epp, en privat milits under ledelse av Franz von Epp, en høyt dekorert bayersk offiser fra både Bokseropprøret og første verdenskrig. Frikorpset ble stiftet i München og besto av desillusjonerte veteraner som en reaksjon mot Weimarrepublikken. I 1920 gikk Röhm inn i NSDAP, og deltok i organiseringen av SA. Han deltok i det mislykkede ølkjellerkuppet, og satt i femten måneder fengslet i Landsberg fengsel sammen med Adolf Hitler, hvor de to ble nære venner. Likevel så Röhm helst på NSDAP som en verveorganisasjon for SA. Om Hitler sa han: «Vi må utnytte hans utvilsomt store slagkraft. Men han er en lettvekter, og har ikke utsyn ut over Tysklands grenser. Vi må sette ham til side når tiden kommer.» Hitler var for ham en politiker, og som han skrev i sin selvbiografi: «Jeg forlanger forrang for soldaten fremfor politikeren.» ^[2]

Röhm ble løslatt i 1924, og arbeidet da sammen med Hitler for å gjenoppbygge NSDAP. Det utviklet seg raskt konflikter mellom de to. I 1925 gikk Röhm ut av partiet, og reiste til Bolivia, hvor han arbeidet som militærrådgiver. Weimarregjeringen støttet denne stillingen, og han ble forfremmet til oberst i Reichswehr.

rediger SA-kommandant

I 1930 avskjediget Hitler Franz Pfeffer von Salomon som SA-leder og overtok selv personlig posisjonen som øverstkommanderende for SA, Oberste SA-Führer. Han sendte en melding til Röhm, hvor han bad ham om å komme tilbake til Tyskland for å virke som SA-Stabschef og dermed de facto kommandant. Röhm aksepterte tilbudet i 1931, og begynte raskt å fylle sentrale posisjoner med venner og bekjente.

SA ble på folkemunne kalt «biffer» fordi de var «brune utenpå, men røde inni». ^[3] Röhm og SA representerte den venstreorienterte fløyen blant nasjonalsosialistene, som kjennetegnes av en revolusjonær, arbeiderorientert, anti-kapitalistisk tenkning. Denne fløyen så med stor skepsis på Hitlers og andre sentrale nazisters lefling med storkapitalen, industriherrene og de gamle maktstrukturene. De la vekt på det siste leddet i begrepet nasjonalsosialisme, med fellesskapløsninger, planøkonomi, gjerne høyt skattetrykk, offentlig eide institusjoner og sosiale systemer for å få samfunnet ut av den sosiale nøden den private kapitalens grådighet og ryggesløse politikere hadde fått landet inn i. Det var derfor en skepsis i disse miljøene til hele førerprinsippet, da makten etter deres mening skulle gå nedenfra og opp, fra aksjonistene som hele tiden var herdet i kamp og til ledere som også var aktivt deltakende i kampen og kjente denne. Kun slik kunne lederne etter deres mening få legitimitet.

Det gikk også sterke rykter om at Röhm og andre ledere i SA deltok i orgier for homoseksuelle. Venstrepressen gjorde mye ut av dette, og fant beviser for at Röhm selv hadde homoseksuelle forhold, i likhet med SA-ledere som Edmund Heines. Da homoseksualitet ikke ble akseptert av partiet, førte dette til sterk kritikk mot SA og Röhm personlig. Röhm hadde anmeldt en mannlig prostituert, Hermann Siegesmund, for å ha stjålet en koffert fra ham, og i politiprotokollen for Berlins sentrumsdistrikt fant man Siegesmunds forklaring om at Röhm 13.januar 1925 hadde invitert ham på et glass øl i Berlins Marienkasino: «Mens vi fremdeles satt påkledde i hotellrommet (...), falt en papirlapp på gulvet» som han tok opp, men «først da jeg var ute på gaten igjen, så jeg at lappen (...) var en utleveringsseddel for herr Röhms reisegods». ^[4] Like fullt avviste Hitler alle klager over SA-ledelsens utsvevelser som «urimelige fornærmelser».

Utfyllende artikkel: Homofile i Nazi-Tyskland og under holocaust

rediger De lange knivers natt

SA var opprettet for å beskytte partiets ledere og for å angripe politiske motstandere. I 1934 hadde disse rollene langt på vei blitt overtatt av Schutzstaffel (SS), som ble ledet av Heinrich Himmler. I den evige maktkampen innad i partiet var dermed SA utsatt. I tillegg var Röhm blitt upopulær i Reichswehr, ettersom han mente at SA skulle bli en integrert del av hæren. Generalstaben var ikke interessert i dette, da de så på SA som en udisiplinert bande som manglet den grunnleggende militære opplæringen og disiplin som en militæravdeling forutsatte. Röhm derimot, holdt hærens offiserer ansvarlige for nederlaget i 1918 og skrøt: «Jeg er den nye hærens Scharnhorst.»

Det kritiske punkt ble nådd da Hitler ble informert om at Röhm snakket om en andre revolusjon som skulle komplettere NSDAPs maktovertagelse året før. Röhms og venstrefløyens idéer skremte industriledere som støttet Hitler økonomisk, og det ble klart at noe måtte gjøres. Det ble vurdert å oppløse SA, men etter et privat møte mellom Röhm og Hitler ble det i stedet bestemt at man skulle gjennomføre mindre tiltak, som at SA-medlemmene i august 1934 skulle ha en «nedkjølingsmåned» hvor de ikke hadde aksjoner eller gikk i uniform. Hitler fortalte Röhm «hvor meget jeg takker skjebnen for at jeg kan regne menn som deg blant mine venner og kampfeller». Samtidig gav han lederen for det hemmelige politi ordre om å samle beviser mot Röhm og SA med ordene: «Det er det viktigste De noensinne har gjort!» Röhm på sin side ante ugler i mosen og ropte ved en anledning til sine SA-førere om Hitler: «Hva den latterlige korporalen erklærer, gjelder ikke for oss! Hitler er upålitelig og må minst på ferie!» ^[5]

Hitler utsatte avgjørelsen om hva som skulle gjøres videre, men Himmler og andre benyttet enhver anledning til å baktale Röhm. Reinhard Heydrich var dus med Röhm, som også (i likhet med Himmler) var gudfar for hans eldste sønn Klaus. Likevel produserte Heydrich uten skrupler «bevis» for at Röhm planla et kupp mot Hitler. Ingen av disse dokumentene eksisterer i dag, men Hitler fikk blant annet høre at Röhm skulle ha mottatt 12 millioner Mark fra Frankrike for å gjennomføre kuppet. ^[6]

Hitler skulle møte Röhm igjen 1. juli, men rett før bestemte han seg for at grensen var nådd, og at det måtte kraftige utrenskninger til i SA. 29.juni var Hitler reist til Bad Godesberg, der han ble oppringt av Himmler med en falsk melding om at SA i München var satt i alarmberedskap, og at SA i Berlin ville okkupere regjerningsbygningene dagen etter kl 16. I virkeligheten var de fleste SA-folkene i Berlin reist på ferie. Natten til 30. juni, kjent som de lange knivers natt, dro Hitler med fly til Oberwiesenfeld ved München. Her fikk han opplyst at Münchens SA allerede var møtt frem ved Feldherrnhalle. Uten å sjekke om dette overhodet stemte, raste Hitler over «verdenshistoriens største tillitsbrudd» og dro til pensjonatet i Bad Wiessee, hvor Röhm losjerte. Han åpnet i bare undertrøyen; i sengen bak ham lå en sengekamerat. Han ble arrestert av Hitler personlig, og Joseph Goebbels som var til stede, ringte nå til Hermann Göring i Berlin og gav det avtalte kodeordet, «kolibri.» Dermed brøt terroren løs. Over hele Tyskland åpnet SS-ledere og lokalt politi forseglede konvolutter med navn på de som skulle drepes. I Berlin delte Heydrich personlig ut ordrene.

Röhm ble henrettet 1. juli, mens Hitler var i et hageselskap for ledende partifolk og deres familier. Rudolf Hess hadde dagen før ropt: «Mein Führer, det er min oppgave å skyte Röhm!» men i stedet fikk Röhm tilbud om å begå selvmord, idet han i fengselscellen fikk overrakt en pistol med bare én patron, innpakket i siste utgave av Völkischer Beobachter, NSDAPs egen avis. Röhm skjøt seg imidlertid ikke. Til sist gikk kommandanten i Dachau, Theodor Eicke, og en annen SS-mann inn i cellen og skjøt Röhm med to skudd.

Henrettelsen ble senere legalisert gjennom en lov om statens selvforsvar som ble vedtatt etter press fra Hitler den 13. juli. Den bestod av bare én setning: «Tiltakene som ble iverksatt 1. og 2.juli for å knuse de forræderske angrepene mot staten, skjedde med lov og rett i statlig nødverge.» ^[7]

rediger Referanser

1. ^ Guido Knopp: SS, forlaget Historie & Kultur, Oslo 2008, ISBN 978-82-92870-02-0
2. ^ Guido Knopp: SS
3. ^ Guido Knopp: SS
4. ^ Guido Knopp: SS
5. ^ Guido Knopp: SS
6. ^ http://www.spartacus.schoolnet.co.uk/GERreichenau.htm
7. ^ Guido Knopp: SS