Bispesete.html



Et bispedømme er et kirkelig forvaltningsområde (administrativt og geografisk) der en biskop har sin virksomhet og er overhode for de lokale kirkene i trossamfunnet, innenfor de geografiske grensene. Betegnelsen brukes i Den katolske kirke, i Den anglikanske kirke og i en del lutherske kirker, deriblant Den norske kirke. Før 1919 ble bispedømmet kalt stift i Norge, noe det fortsatt kalles i blant annet Danmark og Sverige. I Den ortodokse kirke har man en tilsvarende enhet, normalt kalt eparki. Alle bispedømmer i Den norske kirke skal etter lov av 16. juni 1933 ha et bispedømmeråd.

rediger Den norske kirke

Den norske kirkes bispedømmer

Det er 11 lutherske bispedømmer i Norge:

• Oslo bispedømme
• Borg bispedømme
• Hamar bispedømme
• Tunsberg bispedømme
• Agder og Telemark bispedømme
• Stavanger bispedømme
• Bjørgvin bispedømme
• Nidaros bispedømme
• Sør-Hålogaland bispedømme
• Nord-Hålogaland bispedømme
• Møre bispedømme

Bispedømmene er organisert i to parallelle strukturer. De består av prostier, men også av kirkelige fellesråd.

rediger Den katolske kirke i Norge

Opprinnelig (fra 831 til 1103) var Norge en «misjonsmark» som organisatorisk lå under erkebiskopen av Reims i Frankrike. Frem til 1152 var så kirken i Norge underlagt Lund i Skåne (Danmark). I 1152/53 ble erkebispesetet i Nidaros (Trondheim) opprettet.

Allerede i 1070, før landet fikk egen erkebiskop, var det opprettet tre bispedømmer med bispeseter i Alpsa, Biargina og Nithirosa, det vil si i Oslo, Bjørgvin (Bergen) og Nidaros. Etter hvert ble dette utvidet til fem.

I dag er det tre katolske kirkedistrikter (et bispedømme og to territorialprelaturer) i Norge:

• Oslo katolske bispedømme
• Trondheim katolske stift
• Tromsø katolske stift