WikiPortallus: Benito Mussolini.html

Benito Mussolini ble født i den lille norditalienske småbyen Dovia, en frazione av kommunen Predappio, ikke langt fra Forlì, som sønn av den fattige smeden Alessandro Mussolini, og hans kone Rosa født Maltoni (død 1905), som var folkeskolelærerinne. En kort periode var hun også sin sønns lærerinne.^[1]

Det var faren som bestemte hva sønnen skulle hete.^[2] Gutten ble med navnene Benito, Amilcare og Andrea oppkalt etter tre radikalismens helter: Benito - et spansk navn (den italienske formen er «Benedetto») - var etter Benito Juárez, den meksikanske reformist som ble president og som styrtet og lot henrette keiser Maximilian av Mexico. De to mellomnavnene Amilcare og Andrea var etter to av anarkososialismens datidige helter, Amilcare Cipriani og Andrea Costa. Navnene gjenspeilte farens brennende sosialisme med et anarkistisk islett.

Benito var den eldste av tre søsken. Hans søsken var Arnaldo (1885-1931) og Edvige (1888-1957).^[3] Arnaldo var forresten blitt oppkalt etter Arnaldo da Brescia, som ble henrettet i 1155 og ble hyllet av italienske sosialister som en opprørsmartyr for sin kritikk av kirkelig maktmisbruk.

Faren var medlem av den første internasjonale, likesom Marx og Engels, og var med i det lokale sosialistrådet. Benito Mussolini har beskrevet i sin første selvbiografi (1910/11) om hvordan farens hjerte banket for sosialismens teorier, og leste høyt for man passasjer fra Kapitalen.^[4] Likersom mange italienske sosialister som hadde vokst opp under østerriksk-ungarsk styre, var han imidlertid mer nasjonalistisk enn den internasjonalistiske sosialisme skulle tilsi.

Motsetningen mellom foreldrene vedrørende religion førte til at Benito, i motsetning til italienere flest, ikke ble døpt etter fødselen. Det skulle ikke finne sted før senere i livet. Men, som et kompromiss med moren, tillot faren at gutten etter de to første års skolegang i Dovio og så i Predappio (1889-91) ble sendt til en internatskole drevet av salesianerordenen i Faenza.^[6]

Men Benito hadde arvet farens hat mot tradisjonell religion, især mot katolisismen, og var også blitt temmelig stri. Da han var ti år gammel måtte skoleprestene tvinge den hylende protesterende Benito inn til skolemessen. Etter en serie med episoder ble han i 1894 straffet med å bli tilbakestilt fra fjerde til andre klasse; han hadde blant annet kastet stein på menigheten under messen, kastet et blekkhus mot en lærer, ^[7] og knivstukket en medelev i hånden.^[8] Denne straffen gjorde at foreldrene fant det tjenlig å ta ham ut av skolen.

Etter å ha kommet over til en ny skole klarte han seg bedre, og fikk gode karakterer. Ved Carduccikollegiet i Forlimpopoli fikk han en god mellomeksamen i september 1898. Men han måtte ut derfra i oktober samme år etter et sammenstøt med en annen student og ble nødt til å fortsette som ekstern student.

rediger Sosialist, antikristen, kvinnedårer

I Forlimpopoli meldte han seg inn i Det italienske sosialistparti (Partito Socialista Italiano) i 1900. I 1901 hadde Mussolini kvalifisert seg med diplom som folkeskolelærer.^[9]^[10] Han prøvde så å få varige lærerstillinger i Predappio, Legnano, Tolentino, Ancona og Castelnuovo Scrivia. Ikke engang i hjembyen Predappio ville de ha ham som sostituto aiutante (hjelpelærervikar), det ble avvist av skolestyrets «klerikomoderate» gruppe (10 neistemmer av 14). I februar 1902 fikk han til slutt en beskjeden stilling ved folkeskolen i Pieve Saliceto i kommunen Gualtieri, den første kommunen som var kommet under sosialistisk lokalstyre. Det skulle imidlertid bare vare noen måneder.

Oppdragelse til sosialisme og til aversjon mot kirke og religion var bare to av de varige formative preg han skulle ta med seg fra unge år. Et annet tidlig tema i hans formasjon i unge år ble et aktivt seksualliv. I ettertid er nok dette av hans fiender (som for eksempel i den allierte propaganda, og etter hans død) blitt blåst ytterligere opp til helt fantastiske proporsjoner. Men det finnes nøkterne skildringer som bygger på hans selvbiografiske skrifter. I hvilken grad det her også inngikk praleri, er ikke helt visst: Mussolinis eget tall på 169 elskerinner i løpet av sitt seksuelt aktive liv, er mistenkelig nøyaktig. Man skal man stole på ham selv, debuterte han som 17-åring med en eldre prostituert i 1900, samme år som han meldte seg inn i sosialistpartiet. Kanskje var han til tider også voldtektsmann.^[11]

rediger I radikale kretser i Sveits

Den seksuelle interesse var en av flere årsaker til at Mussolini fant det tjenlig å reise fra landet i eldre ungdomsår. Det var fordi han la seg etter andre menns hustruer, men også skyldte penger, la seg ut med lokale myndigheter og var kommet opp i alderen for militærtjeneste, at han i 1902 dro til Sveits, først til Lausanne. Han var på den tid motstander av militærtjeneste. Han var nesten pengelens ved ankomsten dit, og fant seg ikke noe levebrød til å begynne med. Han ble tidlig arrestert for løsgjengeri og måtte tilbringe en natt i arresten. Situasjonen gav ham anledning til å begynne å lære seg tysk og fransk.

To ganger ble han utvist fra Sveits. Den 18. juni 1903 ble han fengslet for sosialistisk oppvigleri, og etter tolv dager i fengsel ble han utvist 30. juni. Den 9. april 1904 ble han knepet med en forfalsket oppholdstillatelse, holdt i arresten i syv dager i Bellinzona og så sendt ut. Men imens var han dømt til ett års fengsel i Italia for å ha unndratt seg militærtjeneste. Men sosialistiske og anarkistiske venner i det sveitsiske italienskspråklige kanton Ticino hjalp ham med å holde seg skjult.

Sveits var på den tid blitt litt av et tilfluktssted for sosialistiske radikalere fra hele Europa. Det kom han i kontakt med russiske andre sosialister og anarkister, blant annet med intellektuelle som Giacinto Menotti Serrati og Angelica Balabanoff; sistnevnte var en av Lenins medarbeidere. Det stemmer etter alt å dømme ikke at hun ble Mussolinis elskerinne. Men hun lærte ham mer om marxismen og underviste ham i tysk, og de to forble venner i to tiår, inntil deres politiske veier skiltes for markant. Det er ukjent hvorvidt og kanskje usannsynlig at Mussolini noensinne traff Lenin, som også var i eksil i Sveits, men de visste om hverandre og hadde aktelse for hverandre.

Han fikk også anledning til å følge forelesninger av økonomen Vilfredo Pareto ved det sosialvitenskapelige fakultet i Lausanne^[12]; han var en sterk kritiker av det liberale demokrati.

Det var i 1904 at Mussolini begynte sitt journalistiske engasjement, som skulle bli en lidenskap som fulgte ham hele livet. Han skrev for lokale sosialistblader som blant annet «Proletario», og ble korrespondent for Milanoavisen «l'Avanguardia socialista». Hans første skriverier belegger at hans tanker ikke dekket seg helt med den ideologiske tradisjon som da var den fremherskende i den positivistisk pregede italienske sosialisme. Mussolini kritiserte den reformistiske orientering og knyttet seg istedet opp mot partiets revolusjonære fløy, ledet av Arturo Labriola.

Med årene skulle han utvikle en stadig sterkere forakt for reformistene, og prøvde stadig mer pågående å få hele den sosialistiske bevegelse til å slutte seg til hans revolusjonære konsept^[13]. Det var i disse årene og fremover at han la for dagen sin sterkeste ideologiske affinitet til revolusjonær syndikalisme.

Hans avisartikler vitnet ofte om hans store og grundige leselyst. Denne studielysten, som begynte før hans sveitsiske eksil og fikk et veldig dytt fremover der, skulle vedvare gjennom livet. Hans inngående kjennskap til fransk, tysk og italiensk sosialistisk og filosofisk litteratur ble lagt merke til, - han både gjennomgikk den og tildels oversatte fra den i sine artikler. Han ble etterhvert berømt for å kunne konversere på direkten om de mest obskure emner uten notater og med stor dybde. Han kjente ikke bare sin Marx og sin Engels, men ble også fortrolig med Sorel, Nietzsche og Kant.

Mussolini hadde fremdeles stor glede av å sjokkere fromme kristne, blant annet ved å gjøre narr av Jesus som en uvitende jøde og hevdet han var en åndelig pygmé sammenlignet med Buddha. Etter diskusjoner med den italienske metodistiske pastor Alfredo Taglialatela kom han til negativ konklusjon angjeldende Guds eksistens, og i dette spørsmålet skulle han senere aldri endre oppfatning. Hans oppfatning om dette beskrev han i sin første bok, «L'uomo e la divinità: Dio non esiste» («Mennesket og guddommen: Det finnes ingen Gud»). I denne korte boken raljerte han med den katolske kirke og sang ateismens pris, med en kortfattet gjennomgang av hva som etter hans mening fremtvang en fornektelse av at det kunne finnes noen Gud. Religion var en form for galskap, erklærte han.

Tiden i Sveits var kummerlig. Han dro rundt i stor armod, fant bare leilighetsarbeide men tilbragte stadig mye tid med sine venner på den ekstreme venstrefløy. Hans deltakelse i deres aksjoner bragte ham ved flere anledninger i konflikt med den sveitsiske ordensmakt, og han var usikker på hvor han skulle gjøre av seg. Han var inne på å søke arbeid i Madagaskar, ta arbeid for en sosialistisk avis i New York, eller kanskje slutte seg til andre sosialister i eksil i den amerikanske delstaten Vermont.

rediger Tilbake til Italia

Men i november 1904 ble det i anledningen fødselen av en tronarving til den italienske trone, Umberto, utropt et amnesti for italienere som hadde unndratt seg verneplikten. Det valgte han å dra nytte av og dro tilbake til Italia og meldte seg til militærtjeneste i militærdistriktet Forlì. Den 30. desember 1904 ble han innrullert i det 10.de bersaglieriregiment i Verona. Han ble innvilget permisjon den 19. januar 1905 slik at han kunne reise hjem til sin mors dødsleie, men fikk så returnere til regimentet. Han fullførte tjenesten og kunne ta med seg en attest for god og disiplinert oppførsel.

Etter dimisjonen kom Mussolini hjem til Dovia di Predappio den 4. september 1906. Kort tid etter fikk han engasjement som hjelpelærer fra 15. november til semesterslutt i Tolmezzo (Friuli), men fikk ikke kontrakten fornyet på grunn av sin antiklerikale agitasjon.

På lignende vis gikk det ham det påfølgende år ved den tekniske skole Collegio Civico i Oneglia på den italienske riviera, der han etter et språkkurs i Bologna hadde fått seg en stilling som fransklærer i mars 1908. Han underviste også i italiensk, historie og geografi.

I Oneglia ble han for første gang redaktør for en avis. Også denne gang dreide det seg om en landsens lokalavis; den sosialistiske ukeavisen «La Lima». I sine artikler, skrevet under psevdonymet «Vero Eretico» (veritabel heretiker), gikk han til angrep på alle samfunnets institusjoner, det være seg de politiske så vel som de religiøse. Han anklaget regjeringen Giolitti og Kirken for å forsvare kapitalismens interesser i stedet for proletariatets. Det ble stor blest om avisen, og Mussolini forstod at den kjempende journalistikk kunne være et mektig politisk redskap. Hans radikale bidrag i lokalaviser kostet ham undervisningsstillingen.

Tilbake i Predappio ble han anfører for en landarbeiderstreik. Den 18. juli 1908 ble han arrestert for trusler; han ble straks stilt for rettet, og dømt til tre måneders fengselsstraff. Men etter 15 dager ble han løslatt mot kausjon. I september samme år ble han igjen fengselet, denne gang for ti dager, for å ha arrangert et ulovlig møte i Meldola.

I november flyttet han til Forlì der han bodde sammen med sin far. Han hadde åpnet en trattoria som han hadde kalt Il bersagliere, og drev sammen med enkefruen Anna Lombardi (f. Guidi), mor til Benitos fremtidige hustru. Under denne perioden publiserte Mussolini i «Pagine libere» (et revolusjonært syndikalistisk tidsskrift redigert i Lugano og redigert av Angelo Oliviero Olivetti) artikkelserien «La filosofia della forza» som analyserte og bygde på Nietzsches tanker. Den ble senere utgitt som bok.

rediger I det østerrikske Trient

Den 6. februar 1909 dro han til en ny jobb i Trento (Trient), som den gang tilhørte det østerrikske Tirol. Trient var tospråklig, og de italienskspråklige var desidert i overvekt både totalt sett og ikke minst i arbeiderklassen. Sammen med Trieste var byen blitt et fokus for den italienske irredentistbevegelse.

I Trento ble han sekretær for byens sosialistiske arbeiderkammer, og samtidig redaktør for denne organisasjonens meldingsblad «L'Avvenire del Lavoratore». Allerede den 7. mars kom han i journalistiske klammerier med Alcide De Gasperi, redaktør for det katolske tidsskriftet «Il Trentino».

Han ble også medarbeider for de tridentinske sosialistenes partiorgan, tidsskriftet «Il Popolo». Han ble kjent med tidsskriftets grunnlegger, den tridentinske journalisten og sosialistlederen og senere delegat til det østerrikske riksråd, Cesare Battisti. Han var irredentist som kjempet for Trentinos løsrivelse fra Østerrike og innlemmelse i Italia. Dette overensstemte ikke med partilinjen. Men hans nasjonalistiske engasjement fant gjenklang hos Mussolini.

Mussolini tirret på seg både sine egne, det vil si sosialistene, men også kirken og myndighetene. I «Il Popolo»s spalter kastet han seg den 12. juni 1909 inn i en sak som hadde vakt oppstuss: En bondekone, Rosa Broll, hadde fått tilnavnet Den hellige fra Susà, etter at den stedlige sogneprest hadde hevdet at hun var i besittelse av mirakuløse evner. Men etter nærmere granskning var det flere ting som virket merkelig, og Mussolini utnyttet den for å bringe kirken og dens institusjoner generelt i miskreditt. Artiklene ble utgitt som bok senere: «La santa di Susà».

Mussolini anklaget stadig prestene for forderv. For «Il Popolo» skrev han også en etter datidens mål seksuelt dampende historisk føljetongroman «Claudia Particella, l'amante del Cardinal Madruzzo» («Claudia Particella, kardinal Madruzzos elskerinne»). Vel var kardinalen var en historisk person fra Trento på 1600-tallet, men romanen var ikke spesielt tro mot historien; det hele var en kraftig antiklerikal satire. Romanen kom ikke på trykk før i 1910, etter at Mussolini hadde forlatt Trentino. Den ble senere utgitt i bokform.

Den 10. september 1909 år ble Mussolini fengslet i Rovereto etter å ha spredt forbudt litteratur og for ha oppildnet til vold mot habsburgernes styre; Den 29. ble han utvist fra Østerrike, og vendte så tilbake til Forlì.^[14]

rediger Sosialistisk partifunksjonær og journalist i Italia

Etter tilbakekomsten fra Østerrike var hans anseelse innen hans parti, Partito Socialista Italiano (PSI), så steget at han tidlig i 1910 ble gjort til partisekretær i byen Forlì (Emilia-Romagna). Der overtok han ansvaret for månedstidsskriftet «L'idea socialista», som han gav det nye navnet «La Lotta di Classe» («Klassekampen») og gjorde om til en megafon for PSIs mest ekstreme fløy. Her kjempet han ikke bare mot byens republikanske flertall, men han gikk også til felts mot de mer moderate innen eget parti. Flere av dem var katolikker med et greit forhold til sin kirke. Dette ville Mussolini ha slutt på.

Mussolinis engasjement mot kristendommens «slavementalitet» var såpass sterk at han gjorde sitt beste for å få fjernet kristne fra den italienske sosialisme. Under en sosialistkongress i Forlì fremla han han, uten å få gjennomslag, et resolusjonsforslag om at den katolske tro - og enhver tradisjonell monoteistisk bekjennelse - var uforenlig med sosialismen, og at sosialister som praktiserte religion eller tolererte at deres barn utviklet religiøsitet måtte ekskluderes fra partiet. Mussolini gikk inn for at partimedlemmene skulle avstå fra kirkebryllup, dåp og ethvert religiøst ritual.

Den 17. januar begynte han å kohabitere med Rachele Guidi, datteren til farens livsledsagerske. Selv om han med en månedslønn på 120 lire knapt kunne fø på noen familie, inngikk han «ekteskap»^[15] med henne.

Mussolini ble også medarbeider for det sosialistiske tidsskriftet «Soffitta». Den 23. august deltok han på sosialistkongress i Milano.

Den 1. september 1910 ble Edda (1910-1995), den første av hans fem barn med Rachele, født.

Den 29. september 1911 brøt Den italiensk-tyrkiske krig ut. Italia gikk til angrep for å erobre de osmanske provinsene Kyrenaika og Tripolitania i Nord-Afrika. Mussolini og størstedelen av PSI tok energisk avstand fra angrepskrigen. Han karakteriserte regjeringen Giolittis afrikafelttog som et «røvertokt», og at den hadde funnet det for godt å drapere den italienske trikolor over en møkkahaug.^[16] I Forlì utropte Mussolini til generalstreik og lot bygge barrikader. Politiet fikk militære forsterkninger. Den 25. september var Mussolini sammen med sin republikanske venn Pietro Nenni med på en stor antikrigsdemonstrasjon som utartet i skadeverk og endte i sammenstøt med ordensmakten. Han ble arrestert 14. oktober og stilt for retten. Den 23. november dømt til ett års fengsel. Den 19. februar 1912 reduserte appelldomstolen i Bologna straffen til fem og en halv måned, og den 12. mars slapp han fri.

Fengslingen hadde kraftig styrket hans renomme som sosialistisk revolusjonær, og hans navn var nå kjent og kjært i partikretser langt ut over hjemtraktene. Under velkomstselskapet etter løslatelsen erklærte den ledende sosialist Olindo Vernocchi:

Dette synes å ha vært første gang han ble kalt il Duce (lederen, føreren); han var altså sosialistisk Duce før han ble fascist.

Under sosialistpartiets kongress i Reggio Emilia i juli 1912 gikk han til heftige angrep på reformister i partiet som hadde lykkønsket kongen etter at han hadde unnsluppet en anarkistisk attentatsmenn. Han fremla et eksklusjonsforslag den 8. juli og klarte med det å få flere av lykkønskerne (Leonida Bissolati, Ivanoe Bonomi, Angiolo Cabrini og Guido Podrecca) kastet ut av partiet, deriblant sjefsredaktøren for partiorganet «Avanti!». De ekskluderte dannet under Leonida Bissolati det nye Partito Socialista Riformista Italiano).^[18]

Kongressen innebar at PSI foretok et ytterligere rykk mot venstre. Den klare nøkkelrollen som Mussolini ved dette før første gang spilte under en partikongress, ble registrert i hele Italia.^[19] Deretter ble han en av de viktigste lederskikkelser i partiet og sosialistmiljøet, og fremste eksponent for sosialismens maksimalister. Han begynte å skrive i Paolo Valeras tidsskrift «Folla», under psevdonymet «det søkende menneske».

I desember 1912 ble Mussolini sjefredaktør for «Avanti!», som ble redigert og utgitt fra Milano. Opplaget steg nå svært raskt fra 20.000 til 100.000 eksemplarer. Leserne nøt Mussolinis usminkede språk, og han slapp unna både med lettferdig omgang med fakta og stadig endrede meninger. Bak ustabiliteten lå en usikkerhet som preget hele partiet; hva skulle skje etter de revolusjonære krefters seier?

I november 1913 startet Mussolini tidsskriftet «Utopia»; navnet var inspirert av Thomas Mores verk av samme navn. Mussolini betraktet Thomas More som den første sosialist. «Utopia» reflekterte tydelig den innflytelse som Georges Sorels syndikalisme hadde på Mussolinis tenkning. I en anmeldelse av Sorels Réflexions sur la violence skulle Mussolini ytre: «Det er er ... skylder jeg Sorel. [...] Han er en gjennomført læremester som med sine skarpe teorier om revolusjonære formasjoner har han bidratt til de fascistiske kohorters disiplin, kollektive energi, massenes makt»^[20] Og i 1913 hadde Sorel sagt: «Mussolini er ingen ordinær sosialist. En dag vil dere se ham som anfører av en konsekrert bataljon, hilsende det italienske banner med sin dolk. Han er en italiener av det 15. århundre, en condottiere. Dere vet det bare ikke ennå. Han er den ene energetiske mann som har evne til å rette på regjeringsmaktens svakheter».^[21]

Samme år angrep han på nytt den katolske kirke i skrift med boken «Giovanni Huss il veridico» («Jan Hus den sannferdige»), om den middelalderske tsjekkiske nasjonalisten som ble brent på kjetterbål i Konstanz i 1415. Her finner man også ansatser som han senere skulle ta med seg inn i sin fascisme.

Sosialistpartiets fremgang under de nasjonale valg i 1913 ble i stor grad tilskrevet Mussolini, som under den påfølgende partikongressen i Ancona i 1914 atter spilte en hovedrolle. Sammen med Giovanni Ziboldi fikk han gjennom et vedtak om at frimureriet var uforenlig med sosialismen.

Den 9. juni 1914 ble han valgt til byråd i Milano og han var en av aktørene under den røde uke, en stor generalstreik. Ved regionalvalgene fikk det bare fremover for sosialistene.

Men så utbrøt første verdenskrig. Italia var til å begynne med ikke innblandet. Og bare et lite mindretall av italienerne var tilhengere av å delta i krigen. Også sosialistene stod på nøytralitetskursen; den var også blitt fastlagt i partivedtak. Nøytraliteten var i pakt mellom den sosialistiske internasjonalisme. Mussolini støttet først også denne kursen offisielt, og sa lydig at en italiensk krigsinnsats ikke ville tjene det italienske proletariat, men bare kapitalkreftene. Men hans bakgrunn tenderte vekk fra sosialistisk internasjonalisme og han helte mot sosialistisk nasjonalisme. Overfor Cesare Battisti uttrykte han allerede i september 1914 at den italienske nøytraliteten var meningsløs, fordi man dermed endte med som passiv støttebrikke for sentralmaktene Tyskland og Østerrike-Ungarn. Italia måtte utvise det fornødne mot til å slå inn på veien mot stormaktsstatus, og slik fullføre det verk som arkitektene av Risorgimento hadde begynt på.^[23]

Samtidig ønsket det italienske utenriksdepartement å innvirke på den offentlige mening; allerede før krigsutbruddet hadde det igangsatt operasjoner rettet særlig mot de to presumptivt kraftigste krigsmotstandermiljøene, nemlig det katolske og det sosialistiske. Overfor sosialistene fant man en indirekte tilnærming gjennom Filippo Naldi, som var redaktør av den ledende Bolognaavisen «Resto del Carlino», som tok kontakt med redaktør Mussolini i «Avanti!»^[24]. Hvor meget dette faktisk kom til å innvirke på Mussolini, er vanskelig å si. I alle fall kom det artikler både før og etter krigsutbruddet som trakk i hver sin retning: På den ene side artikler som stod på den sosialistiske internasjonalismes grunn, på den annen side nærmest det tvert motsatte.^[25]

Da Mussolini lot det nøtralitetsskeptiske alternativ komme særdeles klart til uttrykk den 10. oktober 1914 i «Avanti!» i artikkelen Dalla neutralità assoluta alla neutralità attiva ed operante, ble det uro i egne partirekker. I artikkelen påpekte han også at sosialistene lett kunne bli isolerte med et absolutt nøytralitetsstandpunkt. Den 19. oktober han vegret seg i partipresidiet mot å innta et klart standpunkt, ble han fjernet fra partipresidiet og fra avisredaksjonen.

Få uker etter var Mussolini igjen på banen, med en nystartet avis, «Il Popolo d’Italia». Den bekjente seg også til sosialismen. Men allerede i dens første utgave, den 15. november, angrep Mussolini heftig flere av sine gamle kamerater, og brøt mer åpent med PRI-linjen ved å gå sterkt inn for at Italia skulle tre inn i krigen på Trippelententens side, fra 1915 av.

Hans partikamerater beskyldte ham for å være blitt en forræder mot sosialismen og for å ha mottatt bestikkelsespenger fra Vestmaktene. Det endte med at han ble ekskludert fra Sosialistpartiet den 25. november 1914.^[26] Historikere er kommet til at Mussolini ikke hadde vært ute etter å berike seg selv. At Frankrike lot betydelige midler tilflyte Mussolinis nye avis, hadde med det å gjøre at det var i fransk interesse å få Italia som alliert i verdenskrigen.

rediger Politisk utvikling

Etter sentralmaktenes første serie med tilbakeslag under Verdenskrigen og Østerrikes avvisning av å avstå italienskspråklige territorier (som for eksempel Trentino) som motytelse for fortsatt italiensk nøytralitet, vokste krigsviljen i den italienske befolkning. Dette var gunstig for Mussolini, som fortsatt så på seg selv som sosialist, og generelt ble ansett som en - om enn som en nasjonalistisk sosialist.

Særlig viktig ble en splittelse i den pasifistiske Unione Sindacale Italiana; syndikalister anført av Filippo Corridoni brøt ut. Mange av disse for det meste unge utbryterne kunne Mussolini rekruttere inn i Fasci d'Azione Rivoluzionaria (FAR - Den revolusjonære aksjons knipper). FAR gikk sterkt inn for krigsdeltakelse.

Videre kunne Mussolini støtte seg til Libero Tancredis anarkister, på irredentister som Cesare Battisti, og på Associazione Nazionalista Italiana. Også det patriotiske Partito Socialista Riformista Italiano under Leonida Bissolati og millionæren Filippo Tommaso Marinetti, grunnleggeren av futurismen, var til nytte. Marinetti fikk i sin tur med seg ytterligere en god del futurister, og mobiliserte tidsskrifter som for eksempel kunstnermagasinet «Lacerba» for prosjektet å få Italia til å gå med i krigen.

Denne samlingen av kjente navn vokste til en slagkraftig og i økende grad militant bevegelse som fikk stadig større støtte i befolkningen. Den 3. mars 1915 innledet regjeringen hemmelige forhandlinger med ententemaktene om en krigsinntreden. Forhandlingene gikk bra fra italiensk synsvinkel; i London ble det gitt løfter både om rause finansielle vilkår og om store territorielle gevinster. Dermed erklærte Italia den 24. mai 1915 krig mot Østerrike-Ungarn.

Mussolini anså seg selv fortsatt som sosialist, men han ønsket å støtte det italienske folk og det italienske proletariat - og det var de som døde på slagmarken. Han ble innkalt til krigstjeneste den 31. august 1915 og havnet i et heller rolig frontavsnitt. Den 22. februar 1917 ble han lett skadet ved et uhell da en italiensk granat eksploderte.^[27] Skadene var medvirkende årsak til at han ble dimittert fra tjeneste i august 1917. Dimisjonen hadde også en politisk bakgrunn.

På den private front var disse årene mer begivenhetsrike enn ved den militære. I september 1915 fødte Rachele hans annen sønn, Vittorio. To måneder etter meddelte Ida Dalser ham at hun også hadde født ham en sønn, og gitt ham navnet Benito.^[28] (Mussolini betalte bidrag for dette barnet. Ida Dalser opptrådte senere offentlig på en måte som var pinlig for Mussolini. Det kan hende at Mussolini tidligere faktisk hadde giftet seg kirkelig med henne. Både Ida Dalser og hennes sønn havnet på nerveklinikk.)

Den 16. desember 1915 inngikk han offisielt borgerlig ekteskap med Rachele. (I 1925 fulgte - av politiske grunner - også en kirkelig ektevielse.)

I oktober 1917 ble Italia rasmmet av en militær katastrofe ved Flitsch/Tolmein («Caporetto») og var på randen av kapitulasjon. Dette sammenførte for første gang alle viktige partier i kampen mot nederlaget. Ved krigsslutt stod Italia riktignok blant seierherrene, men allpartialliansen brøt sammen, og gjeld, arbeidsløshet og ententestatenes løftebrudd var nasjonalt nedtrykkende. Arbeiderklassen gjorde, ansporet av Lenin, under det som ble kalt de «de begge røde år» (Biennio rosso) å finne en vei til en bedre fremtid ved hjelp av streiker og okkupasjoner av fabrikker og landeiendommer, med støtte fra arditiene. Deres motstandere organiserte kampskavdroner (Squadristi) med finansiering fra industri- og landeiere.

Etter krigen var Mussolini bannlyst fra Det italienske sosialistpartis og marxistenes rekker, men han var fortsatt politisk aktiv innen nasjonalsyndikalistiske kretser. Nasjonalsyndikalistene ønsket en revolusjon der partirepresentasjon i parlamentet ble erstattet av fagforeningsrepresentasjon. Nasjonalsyndikalistene var få og politisk betydningsløse - men hadde betydning for ettertiden da Mussolinis senere fascistiske tenkning bygger på denne og mange av nasjonalsyndikalistene som Mussolini senere ble fascister.

Mussolini klarte å samle sine egne squadristi den 23. mars 1919 i Milano som Fasci di combattimento (kampforbund). Den rekrutterte fra i utgangspunktet noe sprikende miljøer, men de fleste fra venstreradikalt hold: De var prokrigs venstreorienterte, fra sosialistiske krigsveteraner, til futurister, anarkister, nasjonalister og intellektuelle syndikalister. Mussolini måtte imidlertid innrømme deres viktigste ledere, quadrumviratet Italo Balbo, Michele Bianchi, Cesare Maria De Vecchi og Emilio De Bono en høy grad av selvstendighet.

Kort etter opprettelsen av Fasci di combattimento fulgte grunnleggelsen av Fascistpartiet. I dette partiet ble opptatt Marinettis Futuristiske parti. Men det var vanskelig å utvikle et partiprogram for en slik heterogen sammenslutning.

Men et politisk proogram måtte utarbeides. Her er noen glimt fra fascistenes program:

I november 1919 stilte det nyopprettede fescistparti mange kandidater til de nasjonale valgene. Men de gjorde det stort sett dårlig; sosialistpartiet gikk dem en høy gang. Mussolini la da om stilen, mot et parti som var mer populistisk enn klassisk sosialistisk.

De borgerlige regjeringskoalisjonene fryktet en proletarisk revolusjon, og lot i stor grad fascistene drive sin virksomhet fordi de splittet den potensielt revolusjonære leir i to grupper som stod mot hverandre. Fasci di combattimento vokste seg slik vesentlig sterkere, og fra 1920 til 1921 vokste deres medlemstall fra 20.000 til nærmere 200.000. Etter biennio rosso fulgte «to svarte år» (Biennio nero).

Mussolini var svært opptatt av forholdet mellom nasjonen, proletariatet, religion og lignende tema i forkant av krigen og han var kjent for å skrive patriotiske artikler som av og til førte til konflikter med andre sosialister. Under sin tid i frontlinjen kom Mussolini fram til at en sosialistisk bevegelse ikke kunne være anti-religiøs eller anti-nasjonal da han innså hvilken viktig drivkraft dette var for sønnene og døtrene av proletariatet som kjempet og døde på slagmarken.

rediger Fascisme

Etter at fascistpartiet ble dannet i 1919 utviklet det seg gradvis en konflikt mellom nasjonalsyndikalistene som utgjorde venstrefløyen i partiet - og korporativistene på høyrefløyen. Fascistisk statskorporativisme er en politisk retning som går ut på at hver næringsgren danner korporasjoner der representanter for arbeidsgiverne, arbeiderne, staten og konsumentene er likt representert. Denne statsformen ble støttet av den katolske kirke og dette er nok også mye av grunnen til at fascistpartiet valgte denne styreformen framfor den rene nasjonalsyndikalistiske linje etter revolusjonen.

Mellom 1920 og 1922 var sosialistene svært aktive i Italia. Streiker ble organisert og militante militser ble formet for å gjennomføre en marxistisk revolusjon etter Lenins modell. Dette skjedde samtidig som liberalistene og de liberale verdier mistet sitt fotfeste i befolkningen. Slik vokste fascistpartiet fram som et alternativ i tomrommet mellom ytterste venstre og det liberale høyre.

Sommeren 1922 marsjerte titusenvis av fascister mot Roma for å kreve regjeringens avgang. Sosialistene var splittet inn i mange forskjellige fraksjoner som kranglet seg imellom og den liberale statsministeren Luigi Facta satt uten nevneverdig folkelig støtte eller begeistring. Fascistene hadde ingen støtte i hæren, men den sittende regjeringen lot være å sette inn disse for å knuse opprøret da dette ville føre til et blodbad. Istedenfor ble Mussolini regjeringsleder for en samlingsregjering av de forskjellige partiene på høyresiden. Mussolini selv hadde ved mange anledninger uttalt at en venstre-koalisjon mellom sosialister og fascister hadde vært å foretrekke, men ettersom sosialistene ikke ville samarbeide, og svartskjorter under fascistlederen Italo Balbos ledelse hadde knust deres partikontorer og banket opp (og i enkelte tilfeller drept) tusenvis av sosialister på veien mot Roma var dette ikke lenger et alternativ.

Fascistpartiet fortsette å bevege seg lenger bort fra sine radikale og venstreorienterte røtter mens de satt i regjering. Mussolini anså gjeninnføringen av ro og orden, samt velfungerende offentlig transport som viktige kriterier for å få Italia i gang igjen etter den borgerkrigslignende tilstanden som hadde vært mellom 1920 og 1922.

I 1924 vant fascistene valget med klart flertall og kunne dermed lage sin egen regjering uten å måtte forhandle med andre partier. I årene mellom 1922 og 1926 hadde Mussolinis hemmelige politi eliminert mesteparten av opposisjonen på venstresiden og under valget ble valglister forfalsket og motstandere trakassert. Like fullt er dagens historikere enige i at fascistene hadde stor støtte i befolkningen, men muligens ikke nok til å få et klart flertall uten juks.

Etter 1926 var tiden for alvor inne for å omsette fascistisk teori til praksis. Et helhetlig korporativt system ble etablert der landets næringsliv ble organisert inn i 22 korporasjoner. Disse fastsatte priser på forskjellige varer, lønningene til arbeidere og sjefer - og veiledet regjeringen i hva slags politikk som ville være til beste for den næringsgrenen. For å unngå marxistisk og sosialistisk påvirkning i dette systemet innførte fascistpartiet begrensninger på hvem som kunne bli valgt inn i en korporasjon, og i mange tilfeller ble representanter valgt ovenfra og ned, framfor å bli valgt inn fra organisasjonen og personene de ble satt til å representere. Dette gjorde det korporative eksperiment mye mer udemokratisk enn det var ment for å være og senere korporative og fascistiske stater slik som Portugal og Spania har fulgt samme modell som Italia valgte etter 1926.

Etter fascistenes valgseier i 1926 ble også liberalistene utsatt for fascistisk undertrykking og gikk under jorda. Hemmelige organisasjoner som motarbeidet fascistpartiet eksisterte dermed over hele det politiske spekteret.

Fascistpartiet etter 1926 fortsatte i omtrent samme spor som det de hadde under sin første regjeringsperiode i 1922. Etter 1926 ble Mussolini fortsatt gjenvalgt som statsleder av kong Viktor Emmanuel II hvert fjerde år, og dermed kunne han styre uten at landets grunnlov ble brutt. Det ble fortsatt satset tungt på politi og hær, men også offentlige sykehus og utdanning var satsingsområder for staten. Et program kalt «dopolavoro» ble igangsatt for italienske arbeidere, dette programmet gikk ut på å skape en serie med aktiviteter etter arbeidstid som staten betalte for, omtrent som en fritidsklubb for voksne. Fascistpartiet ønsket å involvere hele befolkningen i sin politikk og tenkemåte, og derfor ble også en rekke fascistiske ungdoms- og barneorganisasjoner igangsatt. Fascistene definerte denne politikken som «totalitario» som på norsk kan oversettes til «helhetlighet». Mussolini selv beskrev resultatet av politikken som en «organisk stat» (stato organico). og «organisk» er ord som fortsatt går igjen i ny-fascistisk språkbruk.

rediger Krig i utlandet

I 1936 angrep og koloniserte italienske styrker Etiopia. Samme år gjorde den spanske hær opprør mot sin marxistiske regjering, og dermed var den spanske borgerkrigen i gang. I Nord-Europa var det på sosialdemokratisk og liberalistisk hold var det frykt for at Sovjetunionen skulle få bygge opp sin egen koloni i hjertet av Europa og derfor ble det innført innreiseforbud til Spania for å hindre revolusjonære fra andre land i Europa å melde seg til krigstjeneste hos marxistene. Samtidig som dette skjedde strømmet militært utstyr inn til regjeringsmilitsen fra Sovjetunionen og til de spanske opprørsstyrkene fra Italia og Tyskland. Til sammen mottok den spanske hæren 70 000 italienske støttetropper og 10 000 tyske - og kombinert med sine egne folk, bedre utstyr og bedre trente mannskaper sikret generalissimo Fransisco Franco den militære seieren. Korporativ reorganisering av samfunnet etter italiensk modell ble igangsatt like etter hærens seier i 1939.

rediger Andre verdenskrig

Da tyske tropper gikk inn i Polen i 1939 og slik startet andre verdenskrig, var det fortsatt usikkert hvordan Italia ville forholde seg til denne situasjonen. Utenriksminister grev Galeazzo Ciano var en sterk motstander av tysk nazisme, men Mussolini hadde snudd fra sitt tidligere anti-tyske standpunkt og ville nå gå inn helhjertet på tysk side. Dette skjedde i kjølvannet av felttoget mot Etiopia, da Italia ble internasjonalt isolert. Greven Galeazzo Ciano ble henrettet etter Mussolinis ordre i etterkant av hans arrestasjon i september 1943. Mussolini hevdet at andre verdenskrig var en revolusjonær krig mellom de proletære nasjoner og de borgerlige, og at Italia som en proletarisk revolusjonær nasjon måtte fortsette sin «heroiske misjon» hvilket betydde å gå inn på tysk side. Italia hadde siden 1936 blitt handelsboikottet av de allierte som straff for felttoget mot Etiopia, slik at en tysk seier i krigen ville bety sikre handelsforbindelser også i fremtiden. Like fullt følte mange italienere både i og utenfor fascistpartiet at Adolf Hitler var dårlig selskap, spesielt på grunn av deres forherligelse av tyskerene som «den ariske rasen» som Italia og de andre middelhavslandene ikke var en del av ifølge nazistisk ideologi.

I Hellas hadde Ionnis Metaxas grepet makten i 1936 og bygget en fascistisk stat. Like fullt valgte Metaxas å holde seg på alliert side, og Mussolini mente at de allierte troppene som var stasjonert i Hellas ville angripe Italia på et senere tidspunkt. Høsten 1940 angrep Italia Hellas, men ble presset tilbake av greske og allierte styrker. Metaxas lange erfaring som militær strateg, kombinert med en serie feilvurderinger fra Mussolinis side gjorde at italienerne tapte for grekerne på tross av sin militære overlegenhet. Senere deltok italienske styrker på Østfronten sammen med tyskerne og spanjolene, og italienske styrker var engasjert i krigshandlingene i Nord-Afrika.

Franco anså Hitlers angrep inn i Europa som ren idioti, og hadde derfor erklært Spania nøytralt alle andre steder enn i på østfronten, der han anså det som sin plikt å bidra til bekjempelsen av kommunismen. Mussolini derimot, anså krigen som revolusjonær, og erklærte derfor krig mot USA i 1941.

rediger Avsatt som statsleder

Etter å ha blitt presset ut fra sine tidligere kolonier i Afrika, og å ha tapt i Hellas ble Italia selv angrepet da en alliert landgang fant sted på Sicilia. Fascistpartiets øverste råd (Il gran Consiglio) besluttet at krigen var tapt for Italia sin del, og sa opp Mussolini som statsleder, med klart flertall. Det mange av de som sa opp Mussolini den dagen ikke visste var at det samtidig fant sted en anti-fascistisk sammensvergelse, og at hele den fascistiske statsformen snart skulle bli avskaffet. Mannen som ble valgt til nytt statsoverhode var Pietro Badoglio - en mann som hadde vært medlem i fascistpartiet siden 1924, men som hadde vært en sterk motstander av alliansen med tyskerne. Etter valget sørget han for å få mange fra Mussolinis regjering arrestert, og allierte deretter Italia med de britiske og amerikanske troppene som nå marsjerte mot Roma.

rediger Leder av Salò-republikken

Senere samme år ble Mussolini befridd fra fengselet av tyske fallskjermtropper og innsatt som marionetthersker det tyskokkuperte nord-Italia. Mussolini ville ikke egentlig bli med på dette prosjektet, men gikk motvillig med på det etter at Hitler hadde forklart at alternativet var å bombe Roma og Milano med V2-raketter. Den nye statsdannelsen i Nord-Italia fikk navnet Den italienske sosialrepublikk, eller «Salò-republikken» etter hovedstaden Salò ved Gardasjøen. De fascistene som involverte seg i regjeringen, eller som soldater under tysk kommando under den nye statsdannelsen var den absolutt hardeste kjerne av fascistpartiet.

I 1943 mente Mussolini at fascismen hadde stagnert og feilet som revolusjonær kraft, og dette aktet han å gjøre noe med. Etter å ha forhandlet seg fram til kontroll over mesteparten av den sivile administrasjonen over Salò forsøkte fascistpartiet å revitalisere seg selv gjennom en serie radikale prosjekter. Lover ble innført for å sikre arbeiderdemokrati på arbeidsplassene, og det korporative systemet ble utvidet. Blant annet ble det nå innført ett system der arbeiderne skulle ha 50% av stemmene ved valg av ny bedriftsleder, selv om de ikke var aksjonærer. Like fullt er Salò i dag sett på som fascistpartiets mest urealistiske prosjekt. Fordi det foregikk midt i en krigssone forlot de aller fleste av disse prosjektene aldri papiret de ble skrevet på. Mye viktigere enn disse virkelighetsfjerne planene var tyskerne massedrap i holocaust. Millioner av jøder ble samlet opp fra okkuperte tyske områder, og Mussolini gjorde ingenting for å redde de rundt 8000 jødene som ble bortført fra nord-Italia under Salò. Dette tallet hadde dog vært høyere dersom ikke disse aksjonene delvis ble sabotert av både sivile og militære, samt den katolske kirke.

rediger Død

Mussolini ble først i stillhet gravlagt på umarkert sted på en krigskirkegård, men noen fascister klarte etterpå å finne fram til graven, hvorpå de gravde han opp og plasserte han i en ny grav på hans hjemsted Predappio. Der ligger han fortsatt. Mussolinis familie skiftet ikke etternavn - hans yngste sønn Romano Mussolini (filmskaper og kunstner, men involverte seg aldri politisk) døde i 2005, og Romanos datter Alessandra Mussolini driver i dag det fascistiske partiet «Azione Social». Hun er fortsatt medlem i det italienske parlamentet og i EU-parlamentet.

rediger Annet

rediger Mussolinis skrifter og verker i utvalg

Mellom 1951 og 1962 utgav forlaget La Fenice Mussolinis samlede verker i 35 bind, redigert av Edoardo og Duilio Susmel.

rediger Litteratur

rediger Referanser og fotnoter

^ En italiensk biografi på cronologia.leonardo.it
^ Mange kilder, f.eks. i flere verker av Renzo De Felice, og hos Denis Mack Smith i Mussolini.
^ I/per_page.php?id=283037 Alessandro Mussolini fra i GeneAll.net
^ Benito Mussolini: My Rise and Fall, New York:Da Capo, 1998, s. 3 (se forklaring ovenfor)
^ Ivone Kirkpatrick: Mussolini. A study in Power, New York, 1964, s. 18
^ Renzo De Felice: Mussolini il rivoluzionario: 1883-1920, Einaudi, 1995, s. 12
^ Benito Mussolini fra HistoryLearningSite.co.uk
^ Renzo De Felice: Mussolini il rivoluzionario: 1883-1920, Einaudi, 1995, s. 13
^ Grolier encyclopedia: Benito Mussolini Grolier.com
^ Living History 2, Chapter 2: Italy under Fascism - ISBN 1-84536-028-1
^ Fra Mussolinis selvbiografi: Jeg fanget henne i trappen, kastet henne ned i et hjørne bak døren og gjorde henne til min. Da hun kom seg opp gråtende og ydmyket, fornærmet hun meg ved å hevde at jeg hadde fraranet henne hennes ærbarhet, og det er ikke umulig at hun talte sant.
^ Pierre Milza og Serge Berstein: Le fascisme italien, 1919-1945, Le Seuil, 1980, s. 92
^ Emilio Gentile: Le origini dell'ideologia fascista 1918-1925, Bologna: Il Mulino, Biblioteca Storica, 1996, s. 67
^ Ivone Kirkpatrick: Mussolini. A study in Power, New York 1964, s. 43
^ Kirkpatrick, s. 45. Det var en forbindelse med verken borgerlig eller kirkelig anerkjennelse.
^ Mack Smith: Storia d'Italia, Laterza, 1973
^ Ivone Kirkpatrick: Mussolini. A study in Power, New York, 1964, s. 49
^ Kirkpatrick, s. 47
^ Kirkpatrick, s. 51
^ A. James Gregor: The Ideology of Fascism: The Rationale of Totalitarianism, New York:Free Press, 1969, s. 116
^ Kirkpatrick, s. 159
^ Giorgio Pini / Duilio Susmel: Mussolini l'uomo e l'opera, Firenze, 1953, s. 229
^ Kirkpatrick, s. 58
^ Claudio Mussolini: «Grande guerra, la verità su Mussolini interventista», i 'Corriere della Sera, 2. juli 2002, s. 35
^ Valerio Castronovo og andre: La stampa italiana nell'età liberale, Laterza, 1979, s. 248.
^ Kirkpatrick, s. 69
^ Mussolinis krigsopplevelser er skrevet ned i boka Mine krigsdagbøker, men i den norske oversettelsen fra 1943, det vil si okkupasjoinstiden, er feilaktig oversatt da alle de stedene hvor Mussolini skrev «det italienske folk» er dette byttet ut med «den italienske rase», «rasen» osv. I virkeligheten var ikke Mussolini noen rasepolitiker; han fant den tyske nazistiske rasismen for primitiv.
^ Kirkpatrick, s. 73.
^ Benito Mussolini: The Political and Social Doctrine of Fascism, London, 1933. Det dreier seg om en engelsk oversettelse av en leksikonartikkel som Mussolini skrev i 1932 for Enciclopedia Italiana.

Benito Mussolini.html

Innhold

rediger Barne- og ungdomsår