Arbeiderpartiet.html



Arbeiderpartiet
Arbeiderpartiet holder til i Folketeaterbygningen på Youngstorget. Foto: Kjetil Ree
Ideologi:		Sosialdemokrati
Grunnlagt:		1887
Leder:		Jens Stoltenberg (2005)
Ungdomsparti:		Arbeidernes Ungdomsfylking
Hovedkontor:		Oslo
Generalsekretær:		Martin Kolberg
Nettsted:		Nettsted
Medlemstall:		51 035 (2005)
Representanter
Ordførere:		179 (2007)
Kommune:		3 299 (2007)
Fylke:		238 (2007)
Storting:		61 (2005)
Det norske Arbeiderparti på Commons

«AP» har flere betydninger.

«Arbeiderpartiet» har flere betydninger.

Det norske Arbeiderparti (DNA), ofte kalt Arbeiderpartiet (Ap), er et norsk sosialdemokratisk politisk parti stiftet i 1887.

Partiet har hatt regjeringsmakten i majoriteten av etterkrigstiden og er i dag største parti i Stoltenberg II-regjeringen sammen med Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, hvor statsminister er Arbeiderpartiets leder Jens Stoltenberg.

Partiets nestleder er Helga Pedersen og Martin Kolberg er partisekretær. Arbeidernes Ungdomsfylking er partiets ungdomsorganisasjon. Partiet er registrert i Partiregisteret.

rediger Politisk plattform

Arbeiderpartiets politiske plattform består av følgende hovedpunkter:

• Omfordeling av ressurser fra de som tjener mye til de som tjener mindre eller ikke kan jobbe.
• Moderat regulering av enkeltinidividet hvis dette ses som samfunnets beste. F.eks. alkoholavgift, byggeregulering, allemannsretten til naturen osv.
• Likestilling

Arbeiderpartiet har vært en forkjemper for den norske blandingsøkonomien. Ap ønsker å bevare en godt utbygd velferdsstat, og beholde en viss politisk styring.

rediger Historie

Det norske Arbeiderpartiet ble etablert som et sosialistisk parti ved fremveksten av den sosialistiske ideologi og sosialisme i Arendal. Det ble stiftet 21. august 1887 ved Ormetjern i Barbu kommune utenfor Arendal med Anders Andersen fra Hønefoss som formann. Det første programmet hadde bare fire punkter: Alminnelig stemmerett, lovfestet normalarbeidsdag, direkte skatt og støtte til anerkjente og berettigede arbeidsnedleggelser. Partiet ble stiftet på ei tid hvor det var stor arbeidsledighet i arendalsområdet, kort tid etter det såkalte Arendalskrakket.

Det tok tid før partiet ble mer mektig, men et viktig steg ble tatt i 1898. Da ble allmenn stemmerett for menn innført i Norge. Det betydde at husmenn, arbeidere og småkårsfolk fikk stemmerett. Mange av dem støttet Arbeiderpartiet.

rediger 1900–1918

I perioden frem mot første verdenskrig fikk den faglige og politiske arbeiderbevegelsen sitt gjennombrudd. Landsorganisasjonens og fagforbundenes styrke førte til organisering også hos motparten. Kampforholdene i arbeidslivet ble regulert gjennom et nasjonalt tariffsystem.

Nye lokalforeninger ble stiftet og medlemstallet økte. Kommunevalget i 1910 ble selve beviset på at partiet heretter skulle sette sitt preg på det politiske landskapet ved at de to første kommunene i Akershus fikk arbeiderordførere; Gustav Jahr i Lillestrøm og Karl Olsrud i Eidsvoll. Stortingsvalget i 1912 ble en ny opptur ved at partiet fikk innvalgt sin første stortingsrepresentant fra Akershus; M. Jul. Halvorsen.

rediger 1918–1927 Fra revolusjon til revisjon

Etter første verdenskrig og den russiske revolusjon radikaliserte Arbeiderpartiet seg til å bli et revolusjonært parti for proletariatet. Arbeiderpartiet valgte med det å bli medlem av den kommunistiske internasjonale også kalt komintern. Innmeldelsen førte til splittelse av partiet og høyrefløyen brøt seg løs og dannet Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti. I 1923 ble Ap ekskludert av komintern etter at flertallet på landsmøtet tok avstand fra moskvatesene, og det var dermed duket for en tredje splittelse. Denne gangen gikk venstrefløyen ut av partiet og dannet Norges kommunistiske parti (NKP). I løpet av 20-tallet gikk Arbeiderpartiet bort fra tanken om væpnet verdensrevolusjon, og i 1927 slo Arbeiderpartiet seg sammen med Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti igjen. NKP forble et selvstendig parti. Ved stortingsvalget samme året gikk Ap kraftig frem og ble Norges største parti på Stortinget, noe det har vært siden. Arbeiderpartiet var fortsatt en tilhenger av sosialismen som ideologi, men hadde gått fra å være et tilsynelatende revolusjonært parti til å bli et revisjonistisk sosialdemokratisk parti. Spørsmålet er imidlertid hvor revolusjonært partiet egentlig hadde vært. Det er imidlertid verdt å merke seg at Ap etter bruddet med NKP i aller høyeste grad opprettholdt en revolusjonær retorikk. Ungdomsforbundet til partiet fikk for eksempel navnet Venstrekommunistisk Ungdomsfylkning.

rediger 1927–1935 Krisetid og ny politikk

Til tross for at Arbeiderpartiet var blitt Stortingets største parti var partiet fortsatt for radikalt for dets politiske motstandere. De borgerlige partiene forsøkte lenge å holde Ap ute av regjeringskontorene, men med ordene "Jeg er også kommunistenes konge" sto Kong Haakon ved de parlamentariske prinsippene og ga oppdraget med å danne regjering til Christopher Hornsrud. Hornsruds regjeringserklæring var radikalt utformet og svært kontroversiell i sin art. Blant annet hevdet den at regjeringens oppgave var å forberede overgangen til et sosialistisk samfunn. Dette utsagnet skapte politisk usikkerhet, og viktigst var antakelig sentralbanksjef Nicolai Ryggs advarsler om hva partiets politikk kunne bety for nasjonaløkonomien. De borgerlige partiene samlet seg om et mistillitsforslag, og Hornsrud-regjeringen fikk kun knapt tre ukers levetid før den ble felt på sin egen erklæring.

Denne negative erfaringen med regjeringsmakt førte til det som er blitt sett på som en programmessig venstredreining i forkant av stortingsvalget i 1930. En storstilt borgerlig valgkampinnsats, der ikke minst Fedrelandslaget spilte en viktig rolle, økte valgdeltagelsen betydelig og førte til en markant tilbakegang for Arbeiderpartiet. Umiddelbart etter valgnederlaget ble imidlertid grunnen lagt for en mer reformistisk tilnærming til å nå det sosialistiske målet.

Arbeiderpartiets landsmøte i mai 1933 stadfestet et vendepunkt i Arbeiderpartiets politikk. Fra nå av ble parlamentarisk arbeid sterkere vektlagt enn tidligere, og under påvirkning spesielt fra Ole Colbjørnsen, som igjen var inspirert både av russiske femårsplaner og av keynesianismen, ble en aktiv statlig industrireisning og sysselsetting et viktig virkemiddel for å bekjempe den store arbeidsledigheten. For å få iverksatt denne nye politikken var regjeringsmakt nødvendig, og partiet satset alt på å oppnå dette ved stortingsvalget samme høst. Samtidig kunne bekjempelse av arbeidsløsheten og krisen på landsbygdene også motvirke det Arbeiderpartiet oppfattet som et mulig grunnlag for en gryende fascistisk trussel her.

En mer intensiv valgkamp enn noensinne tidligere fra Arbeiderpartiets side førte til valgskred, og partiet forlangte straks regjeringsmakten. Til tross for en svak Mowinckel-regjering skulle det gå ennå en stund før det ble en realitet.

rediger 1935–1945 Ny regjeringsepoke og krigstid

I 1935 gav Bondepartiet gjennom det såkalte kriseforliket grønt lys for Arbeiderpartiet og Johan Nygaardsvold til å danne en ny regjering. Regjeringen Nygaardsvold satt i perioden 1935-1945. Under andre verdenskrig og den tyske okkupasjonen oppholdt regjeringen seg i Storbritannia. Denne regjeringsepoken har fått både ros og kritikk. Kritikerne peker på regjeringens brukne geværs taktikk som en av årsakene til tyskernes okkupasjon av Norge. Rosen består i regjeringens innsats under krigen da kongen og regjeringen fortsatte sin kamp i eksil.

rediger 1945–1965 Arbeiderpartiets storhetstid

Ved Stortingsvalget i 1945 fikk Arbeiderpartiet rent flertall og Einar Gerhardsen dannet regjering. Einar Gerhardsen forble statsminister frem til 1965 kun avbrutt av partikollega Oscar Torps regjeringstid fra 1951–1955 og John Lyng i 1963. I denne perioden satset Ap tungt på å utvikle industrien i Norge og bygge opp landet etter andre verdenskrig. Arbeiderpartiet sto i spissen for å bygge opp velferdsstaten samtidig som de vektla en sterk statlig styring av økonomien. Samtidig skjedde det også endringer innad i Arbeiderpartiet; partiet gikk gradvis vekk fra sosialismen til å bli et sosialdemokratisk parti. Da partiet gikk inn for å støtte norsk Nato-medlemskap vekket det igjen intern stridighet i partiet. I 1961 ble sentrale partimedlemmer ekskludert fra partiet på grunn av sin radikalisme spesielt i Nato-spørsmålet. Disse var samme år blant stifterne av Sosialistisk Folkeparti (forløperen til Sosialistisk Venstreparti). I 1961 mistet Arbeiderpartiet sitt flertall på Stortinget, men det var fortsatt et sosialistisk flertall med Sosialistisk Folkepartis to stortingsrepresentanter. I 1963 skulle imidlertid disse to felle regjeringen Gerhardsen på Kings Bay-saken da flertallet av Stortinget støttet et mistillitsforslag mot regjeringen. Samme året var det derfor duket for den første borgerlige regjeringen i etterkrigstiden under John Lyng. Men denne regjeringen satt bare noen uker før Gerhardsen tok over igjen. Årsaken var at et sosialistisk flertall på Stortinget ikke ville støtte Lyngs regjeringserklæring. Gerhardsen satt ytterligere to år før det i 1965 ble borgerlig flertall på Stortinget. Gerhardsen gikk derfor av for siste gang samme året.

rediger 1965–1986 Nye regjeringsepoker og EF-strid

Etter Per Bortens regjeringstid overtok Trygve Bratteli som statsminister for Arbeiderpartiet i 1971. Da spørsmålet om Norge skulle bli medlem av EF ble aktuelt, inntok Arbeiderpartiet og Bratteli et positivt standpunkt. Etter at det norske folk sa nei til å bli medlem av EF i 1972 gikk han av som statsminister. Bratteli overtok igjen i 1973 og Ap satt deretter med regjeringsmakten frem til 1981. På 1980-tallet kom en høyrebølge som også fant veien til Norge. Resultatet ble at Kåre Willoch overtok etter Gro Harlem Brundtlands første regjeringstid etter valget i 1981.

rediger 1986–1997 Ny Ap-epoke

Under Brundtland og Einar Førdes ledelse ble partiet modernisert og gjenreiste sin ledende posisjon med et meget godt valgresultat i 1985. I 1986 overtok Gro Harlem Brundtland igjen som statsminister. Hun satt som regjeringssjef i 10 år, med unntak av årene 1989–1990. I 1996 gikk hun av og overlot roret til Thorbjørn Jagland. Jagland møtte kritikk både for sitt langtidsprogram og fordi det var turbulens rundt enkelte av statsrådene. Foran stortingsvalget i 1997 stilte derfor Jagland et kabinettspørsmål til det norske folk: Dersom ikke Ap fikk mer eller samme oppslutning som forrige valg (36,9 prosent), ville regjeringen gå av. Arbeiderpartiet fikk bare 35 prosent ved valget og Jagland gikk av.

rediger 1997–nå Opposisjon og ny kurs

Etter Jaglands regjeringstid overtok en sentrumsregjering bestående av Senterpartiet, Krf og Venstre ledet av Kjell Magne Bondevik. I 2000 overtok Jens Stoltenberg som statsminister for Arbeiderpartiet etter at Bondevik stilte kabinettspørsmål i gasskraftsaken og tapte. Stoltenbergs første regjeringstid varte kun ett og et halvt år før Arbeiderpartiet i 2001 gikk på sitt dårligste valg siden 1924 og mistet dermed regjeringsmakten. Bondevik overtok igjen, men denne gangen ble Senterpartiet byttet ut mot Høyre. Ved stortingsvalget 2005 gikk Arbeiderpartiet kraftig frem igjen og dannet for første gang en koalisjonsregjering ledet av Stoltenberg bestående av Ap, Sp og SV.

rediger Ledere

rediger Valghistorikk

rediger Medlemstall

1890: 1 633 1895: 6 000 1900: 10 655 1906: 19 100 1910: 32 926 1915: 62 952 1920: 97 585 1925: 40 874 1930: 80 177 1935: 122 007   1938: 170 889 1945: 191 045 1950: 200 501 1957: 177 000 1960: 165 096 1965: 150 262 1970: 155 254 1975: 137 954 1980: 153 507 1985: 174 143   1990: 128 109 1995: 72 557 (individuelle medlemmer) 1996: 68 833 1997: 64 415 1998: 62 964 1999: 71 037 2000: 66 813 2007: 51 163

Antall medlemmer i Arbeiderpartiet

rediger Kritikk

Opprydning: Det har blitt foreslått at informasjonen i denne artikkelens «kritikk»-avsnitt blir flettet inn andre avsnitt slik at man får en mer objektiv fremstilling av temaet. (Diskuter)

rediger Maktarroganse

Arbeiderpartiet har gjennom store deler av etterkrigstiden sittet med regjeringsmakt. I de første 16 årene etter andre verdenskrig, satt partiet også med stortingsflertallet alene. Dette har bidratt til at politiske motstandere ved flere anledninger har ment at partiet har vært maktarrogant. Da Stortinget behandlet den såkalte Cuba-saken i 1959, som omhandlet våpenleveranser til land i borgerkrig, ble det fremmet mistillitsforslag mot regjeringen. Det var i denne debatten Nils Hønsvald som Arbeiderpartiets gruppefører sa: «Det vil neppe noen gang hende at noen representant for Arbeiderpartiet stemmer for et borgerlig mistillitsforslag rettet mot sitt eget partis regjering. Hvis Arbeiderpartiet av en eller annen grunn ønsker regjeringsskifte eller endring i Regjeringens sammensetning, fremmes dette ønske på annen måtte enn ved åpent mistillitsvotum i Stortinget.» De borgerlige partiene reagerte skarpt mot «den hønsvaldske parlamentarisme» og mente at Arbeiderpartiet følte seg hevet over Stortinget. ^[1] Når Ap har vært i regjeringsposisjon har partiet dessuten fått skarp kritikk for å utnevne partimedlemmer i sentrale statlige stillinger. Ikke minst har dette vært et stridstema under utnevnelser av kringkastingssjefer. Fra 1948-2001 var samtlige kringkastingssjefer tidligere Arbeiderparti-politikere. ^[2]

rediger Populisme

Venstres parlamentariske leder Trine Skei Grande,^[3] Høyres Torbjørn Røe Isaksen^[4] og Bergens Tidende på lederplass har anklaget Arbeiderpartiet for populisme.^[5]

I 2007 gikk næringslivsmannen Stein Erik Hagen hardt ut mot partiledelsen og linjen partiet hadde lagt seg på. Hagen påstod at han «ikke lenger kjente igjen det gamle norske Arbeiderpartiet. Det partiet som bygget opp samfunnet, det samfunnsbærende partiet til Gerhardsen og Bratteli som støttet opp om industribygging», og mente at dagens Ap var preget av janteloven og drev med «kortsiktig populisme bygget på misunnelse».^[6]

rediger Referanser

rediger Eksterne lenker

Wikinytt har nyheter relatert til:

Arbeiderpartiet

• Det norske Arbeiderparti
• Arbeidernes Ungdomsfylking
• Valgresultater for Ap i kommune- og fylkestingsvalegt 2007 (NRK)

Norske partier representert i Stortinget

Arbeiderpartiet | Fremskrittspartiet | Høyre | Sosialistisk Venstreparti | Kristelig Folkeparti | Senterpartiet | Venstre