WikiPortallus: Anne av Storbritannia.html

Anne overtok tronen etter William III, som var enkemann etter hennes eldre søster Mary. De to søstrene var eneste barn i Jakob IIs ekteskap med Anne Hyde som nådde voksen alder. Etter ordre fra kong Charles II, søstrenes farbror, ble de oppdradd som protestanter. Som barn var Anne plaget av en øyeinfeksjon, og ble sendt til Frankrike for behandling, men forble skjeløyd hele livet, i en slik grad at hun hadde vansker med å lese og skrive. I Frankrike bodde hun hos sin farmor Henrietta Maria og etter dennes død hos sin tante, Henrietta Anne av Orléans. Fem år gammel reiste hun hjem igjen, og i åtteårsalderen ble hun kjent med Sarah Jennings, som ble hennes nærmeste venninne og rådgiver i voksen alder. Jennings giftet seg med John Churchill, som skulle bli Annes viktigste general og herre på Blenheim. Det første Anne gjorde som regjerende dronning, var å opphøye Jennings - nå Sarah Churchill - til rikets førstedame etter seg selv. Sarah Churchill fikk fullmakt til å administrere hoffet og de kongelige finanser slik hun fant for godt. Slik ble hun som enke den rikeste kvinnen på de britiske øyer, selv om vennskapet med dronningen opphørte da de to kvinnene nærmet seg femti. Da hadde Sarah ved flere anledninger skjelt ut dronningen i full offentlighet, kastet ting etter henne og trampet i gulvet. Til sist skrev Sarah til dronningen at om hun ikke var enig, trengte hun ikke å svare. Anne skrev tilbake at når Sarah ikke bad om svar, skulle hun ikke få det heller. Den symbolske gullnøkkelen hun hadde gitt Sarah, ville dronningen ha tilbake. Sarah kastet den veggimellom. John Churchill tok den opp og bad knelende dronningen om tilgivelse på vegne av både sin kone og seg selv. Men de to barndomsvenninnene så aldri hverandre igjen. Sarah måtte flytte ut fra sin leilighet i slottet, og plukket ved den anledning med seg alt hun kunne - til og med dørhåndtakene. Hun overlevde Anne med tretti år, og utgav en bok om deres vennskap som satte dronningen i et svært dårlig lys. Hun siterte fra Annes brev til henne for å vise hvor hjelpeløs dronningen var uten henne; samtidig hadde hun fått Anne til å brenne de brev hun selv hadde skrevet til dronningen.

Selv giftet Anne seg med prins Jørgen, kalt George i England, en yngre bror av kong Christian V av Danmark. Charles II sa om niesens danske ektemann at han hadde prøvd ham edru og prøvd ham full, men det var ingenting der - «nothing at all!» Anne krevde titler og kongelige ordener for sin gemal, men William II ville ikke gi ham noen, og sendte svogeren hjem en gang han meldte seg til tjeneste ved et felttog, så han ikke gikk i veien. William II gav også vaktene ordre om ikke å hilse, verken for prins Jørgen eller for Anne. En gang Anne satt til bords med William, tok han alle ertene, så hun ingen skulle få.

På sytten år fødte Anne sytten barn, men døde barnløs. Bare hertug William levde til han var elleve; og han var tilbakestående og led av epilepsi.

Anne var 37 år gammel da hun besteg den britiske tronen, så plaget av revmatisme og overvekt at hun måtte løftes opp i kroningsstolen. I hennes gravferd ble det sagt at kisten var like bred og høy som den var lang. Men hester og jakt hadde vært hennes store lidenskap, og det var hun som stiftet The Royal Ascot. Fremdeles åpner den britiske kongefamilien Ascot-hesteveddeløpene ved å kjøre langs banen i åpen vogn, slik Anne gjorde i sin tid. I Richmond Park ble de mange veiene på kryss og tvers anlagt spesielt for henne, så hun kunne følge jakten fra sin vogn.

Femti kirker fikk hun bygd bare i London. St John's like ved parlamentet skal ha blitt Englands eneste kirke med fire tårn - ett i hver ende - fordi arkitekten rådførte seg med dronningen om hvordan den skulle se ut, og hun i irritasjon sparket til sin fotskammel som svar, så den ble liggende med sine fire ben i været: «Slik!» Med årene inntok hun mer og mer av sin «kalde te» - egentlig brandy - som smertelindring, og denne gjorde henne iblant ilsk.

Anne tok samme valgspråk som Elizabeth I, semper eadem (= alltid den samme). Best huskes hun nok for freden i Utrecht i 1713, som slo fast at Philip V fikk fortsette som konge av Spania kun under forutsetning av at Spania og Frankrike aldri igjen ble forent. Ludvig XIV av Frankrike måtte love ikke å yte ytterligere hjelp til stuartene i fremtiden. Videre sikret England seg Gibraltar, Menorca, Nova Scotia, New Foundland, store områder i det som i dag utgjør Canada - samt eneretten til å frakte slaver fra Afrika til Spanias kolonier i Amerika i de nærmeste tretti år. Ludvig XIV var likevel så fornøyd med traktaten at han sendte tusen flasker champagne til Anne som takk.

Hun døde 49 år gammel under et raserianfall i det kongelige råd, etter å ha kastet ut sin lordkansler, jarlen av Oxford, for «fyll og mangel på folkeskikk». Legene omtalte dødsårsaken som apopleksi, det vil si et slag som de mente skyldtes gout on the brain (= gikt på hjernen). Hun var enke og barnløs, og det fantes ikke noe testamente fordi hun var så redd for å dø.

rediger Kilde

Richard Herrmann: Med skjebnen i hånden, forlaget Cappelen, Oslo 1992, ISBN 82-02-13834-5

Britiske monarker

Monarker av kongeriket Storbritannia

Anne • Georg I • Georg II • Georg III

Monarker av Storbritannia

Georg III • Georg IV • Vilhelm IV • Victoria • Edvard VII • Georg V • Edvard VIII • Georg VI • Elisabeth II