An die Freude.html



Ludwig van Beethoven

Ode til gleden (tysk: An die Freude) er et dikt skrevet i 1785 av den tyske poet og dramatiker Friedrich Schiller. Diktet er særlig kjent for Beethovens tonesetting og bruk i hans 9. symfoni, antatt av Europarådet og Den europeiske union som europeisk hymne med navnet Europahymnen.

Friedrich Schiller

Med stor patos beskriver oden et samfunnsideal der alle mennesker har like rettigheter og lever sammen i glede og vennskap. Schiller var en venn av frimureren Christian Gottfried Körner som mellom 1812 og 1816 ga ut Schillers samlede verker. Körner ba ham skrive en ode som kunne brukes på bygningen til frimurerlogen Zu den drei Schwertern i Dresden og An die Freude ble skrevet sommeren 1785 i Gohlis i nærheten av Leipzig. Oden ble tidlig svært populær, blant annet blant studenter.

Ludwig van Beethoven arbeidet i mange år med sin tonesetting av oden i sin niende symfoni, men ble først ferdig i slutten av 1823. Han brukte hele 1. og 2. strofe, samt deler av 2. og 4.

Diktet er blant annet gjendiktet til norsk av André Bjerke, utgitt i hans Fremmede toner (1947) og av Terje Nordby, innspilt på Tramteatrets plate Pelle Parafins Bøljeband (1984).

Richard Nikolaus von Coudenhove-Kalergi foreslo i 1955 Beethovens versjon som europeisk hymne [1]. I 1972 ble hymnen vedtatt av Europarådet, og fra 1985 har hymnen også vært Den europeiske unions hymne. Etter ønske fra Europarådet arrangerte Herbert von Karajan tre offisielle instrumentalversjoner, en for klaver, en for blåseinstrumenter og en for orkester. Traktaten om en forfatning for Europa slo også fast at hymnen er Den europeiske unions hymne.

rediger Libretto (Beethovens versjon)

Med Beethovens tillegg og endringer i kursiv.

rediger Eksterne lenker

• Offisiell informasjonsportal for EU: Europahymnen