Aasmund Olavsson Vinje.html
 
| ca | de | en | es | fr | it | nl | no | pl | pt | ru | ro | fi | sv | tr | vo |


 

Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre den.

Aasmund Olavsson Vinje (født 6. april 1818 i Vinje i Telemark, død 30. juli 1870 på Hadeland) var en norsk forfatter og journalist. Vinje var en av de første som aktivt tok i bruk det norske landsmålet som Ivar Aasen hadde utviklet, og den første som brukte nynorsk skriftspråk gjennomgående også i prosa. Han var en foregangsmann for norsk journalistikk. Kjente dikt er «Våren», «Ved Rondane», «Den dag kjem aldri» og «Blåmann».

Innhold

rediger Biografi

rediger Slekt

Aasmund Olavssons farfar, Aasmund Torjussen, kom fra gården Vå i Rauland i Vest-Telemark, men solgte gården og var siden bruker på forskjellige gårder i Vinje og Mo i Vest-Telemark uten selv å eie noen gård. Han giftet seg i 1782 med Ingeborg Asbjørnsdatter. Aasmund og Ingeborg hadde to sønner. Den yngste Olav Aasmundsen (født 1786 på gården Ljostad) ble i ung alder utskrevet som soldat, og var med både i Napoleonskrigen i 1808 og krigen i 1814. Når han var hjemme, arbeidet han som gårdsgutt rundt om i Vinje. 11. november 1813 giftet han seg med Thorbjørg Gjermundsdatter (født 1787) fra gården Gøytil i Eidsborg. Han bygslet på dette tidspunktet parten Uppistog Vinje.

rediger Barndom

Aasmund Olavsson Vinje var eldste barn av Olav Aasmundson og Thorbjørg Gjermundsdatter. Da han var rundt seks år gammel, flyttet den lille familien til «Plassen» eller «Plassevja», en husmannsplass under gården Vinje som faren Olav Aasmundson tidligere hadde ryddet. Aasmund Olavsson Vinje vokste opp på Plassen under ringe materielle levekår, men om armoden tidvis var stor, var det likefullt et hjem der litteratur og kultur var høyt verdsatt. Aasmund O. Vinje lærte å lese omtrent ni år gammel og fikk tidlig sansen for lesning i videre forstand. Vinje forteller: "Jeg fikk bryst til jeg var omtrent 6 år, og derved således svekket min mor, at hun trolig av dette i forbindelse med en sterk forkjølelse fikk tæring og døde i mitt 10.år." I 1831 giftet faren seg igjen, og Vinje fikk halvbroren Olav. Vinje satte fyr på ABC'en sin fordi illustrasjonen av en hane på siste siden ikke ville gale da han hadde stavet seg gjennom boken. Gutten satte seg fore å lære Bibelen utenat, men da tok faren fra ham familiens eksemplar, med den begrunnelse at den kunne bli utslitt av så mye lesing. Nå var det ikke bare bøker Vinje var opptatt av. Som gjetergutt kjente han nært slektskap med geitene, og kyrne var som familiemedlemmer å regne. "Min omgang i ungdomen med grisen kom meg til den største nytte då eg skulle studera tysk filosofi." Høsten 1834 ble han konfirmert med "utmerket godt" i kristendomskunnskap, og presten ba ham bli omgangsskolelærer i hjembygden. Vinje tok da hjelpeseminaret i nabokommunen Kviteseid og oppnådde det beste avgangsresultat i skolens historie.

rediger Unge år

Faren tilskyndet sønnen til å bli skolelærer, og etter et halvt års opphold i Kviteseid ble han uteksaminert av prosten Søren Schive i Tinn. Deretter ble han omgangsskolelærer i Smørklepp og Grungedal, de øverste grendene i Vinje. Han tjente 13 speciedaler om året, men arbeidet opptok ham bare om vinteren, og han levde fritt på gårdene hvor han holdt skole. Om somrene lå han til dels på setrene med buskap; dels arbeidet han på gårdene i bygden. Dessuten tjente han penger på å brenne brennevin, som han solgte uten hensyn til loven om brennevinssalg. På denne måten klarte han å legge til side adskillige med kapital, og med sin morsarv på 12 speciedaler hadde han etter vel fem års skolemestertid spart omkring 100 spd.

Aasmund O. Vinje tenkte på å reise til Amerika, men etter en samtale med presten A. E. Smitt våren 1841, fikk han tilbud om et lån på 50 spd for å begynne på seminariet i Asker. Vinje grep tilbudet, og gikk om sommeren til fots til Asker Seminarium, som ble bestyrt av K. Gislesen. Ved siden av skolearbeidet rakk han her å lese adskillig annet, og i julen 1842 besøkte han for første gang Christiania. I juli 1843 tok han eksamen med karakteren «Udmærket godt». Han fikk ikke den klokkerposten i Vinje, han hadde håpet på, selv om han en stund vikarierte i posten. Han begynte da igjen å tenke på å reise til Amerika. Han dro til Christiania for å komme med emigrantpresten J. W. C. Dietrichson som klokker, men fant at posten allerede var besatt. På veien forhørte han seg om en skolelærerpost i Skien, og i Kristiania søkte han om å bli lærer ved asylet; men begge steder fikk han til svar, at han hadde for gode attester til slike poster. Han fortsette å tenke på Amerika, men familien fikk ham til å søke på en timelærerpost ved Mandal Borgerskole, som han fikk i februar 1844. Han kom inn på Heltbergs studentfabrikk i 1848 og utdannet seg senere til jurist.

Han tiltrådte stillingen 1. mars samme år. Ved siden av skoletimene, som skaffet ham en lønn på omtrent 120 spd. årlig, ga han adskillig privat undervisning. Samtidig fulgte han som skolegutt med i de høyere klassenes undervisning, og hans medlærere ga ham fri undervisning i tysk, fransk og latin. Dessuten leste han mye på egenhånd, f. eks. Kant, Fichte og Hegel. Han syntes imidlertid han var blitt for gammel til å studere, og da han hadde fått interesse for sjømannslivet, forsøkte han å gå til sjøs våren 1846, men ble hurtig satt i land som ubrukelig.

Vinje begynte da å interessere seg for handel. 25. januar 1847 tok han handelsbrev i Kristiansand, og tenkte på å drive tømmer fra Åseral. Dette ble det imidlertid ikke noe av, og i virkeligheten tok han nok borgerbrev for å få stemmerett ved valgene. Straks etter ankomsten til Mandal hadde han blitt kjent med Søren Jaabæk, som hadde vakt politiske interesser hos ham. Disse to ble snart nære venner; Vinje ga Jaabæk undervisning i tysk, og Jaabæk anbefalte Vinje til valgene 1847. 5. august 1847 ble han valgt til 4. valgmann for Mandal sammen med Jaabæk og to andre bønder.

rediger Filosofi

rediger Journalist

I Mandal begynte han sin litterære karriere ved å skrive i byens avis, og i juli 1847 skrev han i «Morgenbladet» en kritikk over sogneprest K. O. Knutzens «Christelige Fortællinger». Etter dette fikk han høre, at biskopen hadde sagt at han aldri kunne bli forfremmet, og da han kort etter ble overflødig ved skolen i Mandal, seilte han med 10 spd. i lommen til Kristiania for å prøve lykken. Han hadde tenkt å begynne å lese til examen artium, og hans venner, Jaabæk og G. Michelsen, hadde lovet å hjelpe ham med et lån, men da de ikke kunne skaffe pengene straks, besluttet han å gå inn i den slesvigske krig og søke døden. Etter hans egen fortelling lyktes det ham ikke å treffe advokat Dunker, som registrerte de frivillige, og i ventetiden besøkte han stortingsgalleriet, hvor han i slutten av juli overhørte odelstingsforhandlingene om landsskoleloven.

Om denne skrev han et oppsett i «Morgenbladet», og redaktøren A. B. Stabell oppfordret ham til å fortsette med å skrive der mot betaling, slik at han for alvor kunne ta fatt på artiumslesningen. Ved hjelp av pengene han tjente i avisen, og det lån han fikk fra Mandal, kunne han melde seg inn på «Heltbergs studentfabrikk». Etter et forgjeves forsøk i 1849 fikk han endelig i 1850 sin artium med haud, dimittert av stud. philol. T. J. Lie. På skolen hadde han som kamerater Henrik Ibsen, Frithjof Foss, gjorde bekjentskap med Bjørnstjerne Bjørnson, og dyrket samtidig både sine litterære og politiske interesser. Helt til våren 1850 skrev han atskillig i «Morgenbladet», men kom til slutt i strid med redaktøren både på grunn av personlige sammenstøt og på grunn av tiltagende politisk meningsulikhet, og forlot derfor bladet.

Alt høsten 1849 hadde Jaabæk oppgitt ham som en frafallen fra bondepartiet; det var nå arbeiderbevegelsen som opptok ham. I mai 1850 hjalp han Harro Harring med å skrive i hans blad «Folkets Røst» og ble medredaktør i dets etterfølger «Tiden». Han var med på å underskrive protesten mot Harrings utvisning fra riket 29. mai 1850, men da han så hvordan regjeringens fremgangsmåte ble opptatt med likegyldighet selv fra opposisjonen, vendte han seg bort fra alle partier og ville bare stå som tilskuer til kampen. Samtidig kom han inn på teoretiske synsmåter i overensstemmelse med dette, særlig ved studiet av naturfagene til anneneksamen, som han besto med haud i juni 1851. Han leste Treschow, historie, klassikerne og med spesiell begeistring Goldschmidt.

Med ukebladet Dølen fra 1858 ble Vinje regnet som en foregangsmann innen journalistikken. Før han startet Dølen arbeidet han også som journalist og skrev blant annet 700 artikler for Drammens Tidende. Som forfatter skrev han dikt og reiseskildringer. Skrivestilen hans var preget av en evne til å se en sak fra flere sider, og viste ofte tvisyn, blant annet i forhold til norsk nasjonalromantikk. I 1863 skrev han A Norseman’s View of Britain and the British, som ble oversatt til norsk ti år senere. Noen av Vinjes dikt er fortsatt levende, kanskje spesielt diktet «Ved Rundarne» som Edvard Grieg satte melodi til.

Vinjes korthugne stil fikk Bjørnson til å skrive om hans «Punktumraseri» og «Hakkemadstil» (i Morgenbladet 15/1854). Som person var han også omdiskutert. Nils Collett Vogt fikk høre av sin far, som var driftsbestyrer ved Christiania sporveisselskap og kjente litt til Vinje fra Mandal, slik at de to vekslet noen ord når de møttes på gaten, at da gamle Vogt gratulerte Vinje med inngått ekteskap, hadde Vinje svart med et flir: «Ja, hun hadde ei ku.» Slik gamle Vogt så det, hadde Vinje med dette avslørt seg som alt annet enn en hedersmann, men det var mye den samme humoren som fikk Vinje til å skrive: «Min Omgang i Ungdomen med Grisen kom meg til den største Nytten, daa eg skulde studere tysk Philosophi. Det var den sama blinde Samanheng i Slutningsrekkja utan Syn for aandfulle Innvendingar i Oversetningen.» Griser kom Vinje inn på flere ganger i forfatterskapet: I Ferdaminne forteller han i kapitlet Den smaabytte Gaarden om husgrisen som svært dårlig likte gjesten som fikk låne matkoppen dens - en historie som for øvrig neppe er selvopplevd, da den også er å finne i O. Tybrings Skildringer fra Sogn.[1]

rediger Økonomiske vanskeligheter

I slutten av 1850 hadde han økonomiske vanskeligheter, men fra nyttår 1851 ble han fast korrespondent for «Drammens Tidende». Til slutt tjente han 300 spd. om året, og ved siden av skrev han ofte i andre blader, forfattet leilighetssanger for betaling og opptrådte som taler både i og utenfor hovedstaden. Han talte på hesteskuer, landbruksutstillinger og i andre offentlige forsamlinger. 15. desember 1856 fikk han juridisk embetseksamen med laud, og 28. april 1857 ble han autorisert som overrettssakfører, men fortsatte sitt gamle levevis, i det hans juridiske virksomhet innskrenket seg til å føre høyst to eller tre rettssaker som ansatt hos advokat J. C. Lous.

Hans første venner i Kristiania var Ibsen og Paul Botten-Hansen. Sammen med dem utga han det satiriske bladet «Andhrimner», en etterligning av Goldschmidts «Corsaren», og særlig knyttet han seg til Botten-Hansen, i den krets som kaltes «Westphalerne». Fra midten av 1850-årene vanket han også mye hos proprietær Johan Brandt på Haugerud i Vestre Aker. 1852–57 omgikkes han med Ole Vig, som bestrebet seg på å fornorske skriftspråket. Selv begynte han snart å bruke en menge særnorske ord og vendinger når han skrev, og i 1853 forsøkte han å skrive en salme på hjembygdens dialekt. Han kunne imidlertid ikke gammelnorsk, og kunne ikke da gi seg til å skrive Aasens landsmål.

Etter embetseksamen begynte han å høre forelesninger i gammelnorsk hos Rudolf Keyser, samtidig med at han igjen ga seg i kast med filosofiske og naturvitenskapelige studier. Han drøftet språkspørsmålet med Aasen, og i oktober 1858 fremtrådte han som landsmålsskribent med ukebladet «Dølen». Resten av sitt liv levde han for dette bladet, som han for det meste skrev selv, hjulpet av Aasen og unge studenter. Etter to års forløp måtte han foreløpig oppgi «Dølen» etter å ha hatt økonomisk tap av foretaket, og fordi han mente bladarbeidet hindret ham i å få de juridiske postene han hadde søkt.

rediger Omflakkende liv

Han førte nå i noen år en omflakkende tilværelse, hjulpet av sine venner. Sommeren 1860 gikk han nesten uten penger til fots gjennom Østerdalen over Dovre til Trondheim, og tilbake gjennom Romsdal og Gudbrandsdalen. Denne reisen har han beskrevet i sine Ferdaminni. 24. november 1860 fikk han 250 spd. av offentlige reisestipender for å gjøre en studiereise til England og Skottland, hvor han skulle sette seg inn i de lokale kommunale innretninger og rettstilstand. Stipendet var imidlertid for lite til at han foreløpig kunne bruke det. Han besluttet da å lære et håndverk. I mars 1861 dro han til sin yngre halvbror, som var ølbrygger ved Charlottenberg i Sverige, for å lære ølbrygging. Etter noen måneder vendte han tilbake, og den følgende vinteren bodde han som gjest hos en engelskmann, Eardley John Blackwell (opprinnelig fra Richmond), i Vågå i Gudbrandsdalen, hvor han studerte engelsk språk og litteratur. I februar 1862 tok han avskjed da han klarte å bli uvenner med engelskmannen. 8. mars kunngjorde han så at han ville gjenoppta arbeidet med «Dølen».

Da han 6. juni 1862 fikk et tilleggsstipend på 100 spd. av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim og 20. april 1863 enda 80 spd. fra samme selskap, kunne han i juni 1862 delta i studentertoget til København, og straks etterpå reiste han til England og Skottland. Han vendte først tilbake i juli 1863, etter å ha vært en måned i Paris. Om høsten reiste han til Stockholm, hvor han en tid var gjest hos statsminister Sibbern, og oppholdt seg der hele vinteren. I slutten av februar 1864 besøkte han Uppsala.

Han oppga nå for lengre tid «Dølen», siden han ikke hadde råd til å fortsette med arbeidet som bare brakte ham pengetap. 23. mars 1864 innga han søknad om en referentpost ved Kristiania Stiftsoverret, som han ikke fikk. På denne tid kom han imidlertid inn i kretsen omkring menn som J. E. Sars, W. Werenskiold og H. Ross, ble kjent med Comtes sosiologi og Spencers utviklingsfilosofi, og kom i særlig vennskap til Sars. Sammen med ham gikk han hver sommer fra 1864 en fottur opp i Jotunheimen, og sammen bygde de i 1868 en hytte ved Bygdin, Eidsbugarden.

rediger Jotunheimen

Fra barndommen i Telemark var Vinje glad i naturen. Han tilbrakte mye tid på fotturer, delvis fordi han ikke hadde råd til annen transport, men også for fornøyelsens skyld. Naturen influerte hans diktning. No ser eg atter slike fjell og dalar ble til på en slik vandring. Jotunheimen ble ham meget kjær. Vinje uttalte ofte at hans sjel ville sette seg på toppen av Falketind etter hans død. Navnet Jotunheimen, som er hentet fra norrønt og betyr kjempenes bosted, var det Vinje som satte på fjellområdet. Han fikk bygget en hytte på Eidsbugarden ved finansiell hjelp av venner som Sars med flere. Ved Eidsbugarden hotell er det reist et minnesmerke over Vinje i form av hans hode hugget i granitt og vendt mot Falketind.

rediger Politikeren

Fra 1. mars 1865 ble Vinje ansatt som ekstraskriver i justisdepartementet. Han tjente nå 250 spesidaler i året og kunne igjen ofre seg for «Dølen» og diktningen. Da han i februar 1868 angrep regjeringens unionsforslag, ble han imidlertid 24. februar gitt øyeblikkelig avskjed fra departementsposten. Noen stortingsmenn fremsatte 2. juni 1869 forslag om at han skulle gis en årlig forfatterlønn på 400 spd., men dette forslaget ble ikke tatt under behandling. Vinje drev likevel utrettelig på med «Dølen». 24. mars 1868 var han med på å stifte «Det Norske Samlaget», og han skaffet seg 31. mars 1868 stemmerett i Aker ved å bygsle jordlappen «Dølerud», som ble utparsellert av gården Store Ullevål. Han oppnådde ingen stemmer verken ved valgmannsvalget for Vestre Aker 28. april eller ved stortingsvalget for Akershus 6. mai samme år, men ble til gjengjeld valgt inn i Akers representantskap ved kommunevalget 10. juli 1869.

rediger Sykdom

Søsterkirkene på Gran, hvor Vinje er gravlagt.

20. juni 1869 giftet han seg med Rosa Constance Sophie Kjeldseth (f. 28. oktober 1836), søster av redaktør G. O. Kjeldseth, som hadde latt seg skille fra lensmann i Rendalen A. T. Enevoldsen. Det var derfor vanskelig å finne noen prest som ville vie dem, inntil sogneprest i Vestre Aker, A. W. Fangen sa seg villig. Om sommeren samme år gjorde Vinje sin siste fottur i Jotunheimen sammen med Sars. I november og desember holdt han syv foredrag i Bergen over estetiske og historisk-filosofiske emner, og i de første månedene av 1870 holdt han foredrag i Tønsberg og Larvik. 19. mars opptrådte han for siste gang i en større forsamling, da han talte for Bjørnsons gjenvalg som formann i Studentersamfundet, men i løpet av møtet ble han kastet ut av motstanderne.

12. april 1870 døde hans kone, etter å ha født en sønn. Dette tapet gjorde Vinje syk, og for et par måneder måtte han bo hos sin halvbror ved Kongsvinger. Kort etter at han hadde vendt tilbake, ble han innlagt på Rikshospitalet, men 26. juli reiste han fra Kristiania og tok opphold hos vennen pastor A. Chr. Bang på gården Sjo i Gran på Hadeland. Om morgenen 30. juli ble han funnet død; det viste seg at han hadde hatt en kreftsvulst i underlivet. Han er gravlagt ved Søsterkirkene på Gran.

rediger Minner etter Vinje

rediger Utgivelser

rediger Tidsskrift

rediger Bøker

rediger Kilde

  1. ^ Jon Haarberg: Vinje på vrangen, Universitetsforlaget, Oslo 1985, ISBN 82-00-07422-6
  • Norsk forfatter-leksikon 1814–1880, 2. bd, 1888.
Wikisource Wikikilden: Aasmund Olavsson Vinje – originaltekst av eller om forfatteren


rediger Eksterne lenker
All Right Reserved © 2007, Designed by Stylish Blog.